BEKLAGET: Professor i historie Nils Rune Langeland (t.v) er i hardt vært etter kontroversielle statusoppdateringer på Facebook. Her fra et møte på Litteraturhuset. Foto: Scanpix.
BEKLAGET: Professor i historie Nils Rune Langeland (t.v) er i hardt vært etter kontroversielle statusoppdateringer på Facebook. Her fra et møte på Litteraturhuset. Foto: Scanpix.Vis mer

Langelands historiesyn

Er vi best tjent med en løgnaktig fortelling om norsk historie?

Visstnok finnes det folk som kan finne på å si ting de absolutt ikke mener når de drikker. Man tar seg en pjolter for mye, og brått har man skrevet om «genetisk svake analfabeter frå Punjab» på Facebook. Kan skje den beste, liksom. Selv tror jeg mer på det irske visdomsordet «en drukken manns ord er en edru manns tanker».

Vel, vel. Nils Rune Langeland har både bortforklart («det var et litterært bilde», i Dagbladet») og beklaget («jeg er helt imot å stigmatisere grupper», i Morgenbladet), og jeg lar den ballen ligge her. Men historieprofessoren skriver også andre ting enn statusoppdateringer. Faglige artikler der argumentene og formuleringene er nøye silt og gjennomtenkt. I siste nummer av Nytt Norsk Tidsskrift - Universitetsforlagets akademiske tidsskrift - har Langeland en lang artikkel som vi må anta han står hundre prosent inne for, og som det uavhengig av Langelands famøse ord på Facebook ville vært viktig å se nærmere på.

Den heter «Holocaust og multikulturalismen», og ble også publisert i kortversjon som kronikk i Dagsavisen i forrige uke. Der går Langeland til oppsiktsvekkende angrep på Senter for studier av holocaust og livssynsminoriteter. HL-senteret ligger i villaen Vidkun Quisling hadde som residens under andre verdenskrig, og har et forskningssenter og en permanent utstilling om deportasjonen av norske jøder. Ifølge Langeland er senteret langt mindre uskyldig enn vi innbiller oss. HL-senteret må forstås som «ein ideologisk tankesmie» som gjør holocaust til «ei moralsk forteljing», med det siktemål å bygge «ein transnasjonal skuldsivilsasjon for å legitimere innvandringa til Vesten.»

Som propagandist for «multikulturalismen» (en påstand Langeland aldri belegger), er HL-senteret «ein av mange institusjonar» i Norge som er bundet sammen i «ein dekonstruerande strategi». «Målet er nasjonalstatens mytiske daude. Enkelt formulert: Når nasjonalstaten er avslørd som lygnar, er han òg skuldig i stort som i smått».

Resonnementet om «skyld-tyranniet» er en rip-off av blant annet den britiske historikeren Niall Ferguson og den franske forfatteren Pascal Bruckner. De mener at Vestens historie med slaveri, kolonialisme, rase-eugenikk, etc., utnyttes av bløthjertede liberalere og venstrefolk for å påtvinge vestlige nasjonalstater dårlig samvittighet. Langelands uvanlige grep er å blande holocaust inn i det - akkurat jødeforfølgelsen er de fleste enige om at vi fortsatt bør skamme oss over. Alt det andre derimot bør man slutte å sutre om, ifølge hans europeiske forbilder.

Til Klassekampen gir Langeland et eksempel på hva den konspirative og skyldbeleggende dekonstruksjonen består i: «I den tidlige etterkrigstida hadde de fleste et nasjonalt syn på krigen. Det var nordmenn mot tyskere, for å si det enkelt. Men det ble etter hvert oppløst til å handle om både overgripere og ofre innen de nasjonale grensene (...) nordmenn ble både ofre og gjerningsmenn».

Følg oss på Twitter

Det er et fascinerende ståsted for en historiker: Vi skal tydeligvis ikke strebe etter en mest mulig sannferdig og ærlig historieskriving, men fremme et «nasjonalt syn» på vår egen fortid. Når vi nå for eksempel vet at enkelte motstandsfolk var villige til å selge ut jødene for å verne sin egen agent i politiet, skal vi bare feie det under teppet?

Det er etisk umulig. Men det er også vanskelig å følge ideen om at nasjonen går til grunne dersom vi grumser til den rene og ranke fortellingen. Langelands tillit til eget folk er tydeligvis svært liten: Nordmenn klarer da helt fint å leve med skyggesider og kompleksitet. Og når Langeland misliker at holocaust blir «ein moralsk forteljing» må man spørre: Hvori ligger faren ved å trekke moralsk lærdom fra et folkemord?

Følg oss på Twitter