Helt siden William Heimdal (20) gikk i niendeklasse, har et filmteam fulgt den unge maleren fra Malm i Trøndelag.
Seinere i år kommer resultatet.
Dokumentarfilmen «Renessanseprinsen» er et portrett av 20-åringen som ble:
- Hyllet av Vebjørn Sand og Odd Nerdrum da han var 15 år gammel.
- Slaktet av NRK da han var 17 år gammel.
- Antatt av Høstutstillingen da han var 19 år gammel.
Heimdal beskriver den fem år lange prosessen som «forferdelig», og nekter selv å se filmen og delta på premierefesten, forteller han til NRK.
- Jeg hater å bli filmet. Jeg hater at de tar lydopptak av meg. Jeg hater egentlig all form for oppmerksomhet, men jeg er nødt til å takke ja for å markedsføre meg selv, sier Heimdal til Dagbladet.
- Var det derfor du også takket ja til dette forferdelige intervjuet, spør Dagbladet?
- Ja, det stemmer.
Langer ut mot norsk kunst
I NRK-intervjuet forteller Heimdal at han «liker» å provosere. Han kaller dagens norske kunstmiljø en «runkering» og mener Edvard Munch var en «dårlig maler».
I neste håndvending forteller Heimdal at målet er å overgå de klassiske kunstnerne Caravaggio og Rembrandt innen han er henholdsvis 30 år og 50 år gammel.
Kulturavisa Dagbladet valgte derfor å sende en journalist som ikke kan det fulle navnet til Rembrandt, og hvis forhold til Caravaggio nesten utelukkende stammer fra filmatiseringer av Dan Browns romaner, for å intervjue Heimdal.
- Jeg er egentlig ganske engstelig i sosiale situasjoner hvor jeg må snakke eller uttale meg. Det kan være ganske ille til tider, sier Heimdal til Dagbladet.
- Til å være engstelig for å uttale deg, går du vel litt hardt ut?
20-åringen ler hjertelig.
- Jo, det er et strålende poeng. Men jeg har gitt meg selv et løfte: Får jeg et spørsmål, skal jeg svare ærlig, og ikke pakke det inn i falsk diplomati. Hvis jeg synes at det norske kunstmiljøet er en runkering, så sier jeg at det norske kunstmiljøet er en runkering. Og det er en runkering.
Drevet av avsmak
For den norske offentligheten er 20 år gamle Heimdal kanskje mest kjent som medlem av den såkalte Memorosa-gruppa, en samling unge malere. Gruppa er «feilaktig» blitt beskrevet som Odd Nerdrum-elever, ifølge Heimdal.
Men det Memorosa-gruppa og Nerdrum har til felles, er deres kollektive avsmak for modernismens dominerende posisjon i den norske kunst- og kultursfæren. Eller kanskje mer presist: Avsmak for hvordan klassisk figurativ kunstmaling ikke har høyere status.
- Hva gjør det norske kunstmiljøet til en «runkering»?
- I stipendkomiteene sitter det kunstnere som deler ut stipender, priser og utsmykkingsoppdrag til vennene sine. Hvis jeg som klassisk figurativ maler har et ønske om å få et arbeidsstipend, har jeg ikke sjans, med mindre jeg er nær venn av et komitémedlem, svarer Heimdal.
- Er det ikke litt drøyt å anklage disse komiteene for i praksis å være korrupte?
- Jo, jeg mener det kanskje ikke helt bokstavelig at komitémedlem «Jens» deler ut penger til sin kunstnerkompis «Jens». Det jeg mener er at komiteene og kunstnerne ofte deler samme ideologi og filosofi.
- Vi sa tydelig fra
Heimdal fortsetter å lange ut mot det norske kunstetablissementet av flere årsaker.
For det første er han «bare ærlig». For det andre har det, tilsynelatende, fungert.
Da Odd Nerdrum i 2021 ble refusert av Høstutstillingen, gikk Nerdrum, Memorosa-gruppa og andre i samme miljø kraftig ut mot avgjørelsen.
- Da kalte vi juryen korrupt, sier Heimdal.
Neste år ble den unge kunstneren selv antatt av Høstutstillingen. Det samme ble to av Heimdals kunstnerkolleger. 20-åringen opplevde det som en slags oppreisning for den klassisk figurative malerkunsten i Norge.
- Og i alle fall en delvis konsekvens av at vi sa tydelig fra året i forveien, sier 20-åringen.
Kaller Munch «dårlig»
Til ikke å like oppmerksomhet, blir det mye oppmerksomhet rundt Heimdal denne høsten.
I tillegg til dokumentarfilmen «Renessanseprinsen» medvirker han også i NRK TV-programmet «Portrettmesterskapet», som hadde premiere sist torsdag. I programmet konkurrerer Heimdal mot andre malere om å portrettere kjente norske ansikter på fire timer.
20-åringen trekker selv fram programmet når han blir spurt hvorfor han «liker» å provosere.
Systematisk refusert av Statens høstutstilling
- Jeg liker at folk er ærlige om sine hensikter. Da jeg var på NRKs høstlansering for å prate om «Portrettmesterskapet», merket jeg på energien i rommet at vi var 50 stykker der som ikke hadde noen glede av å være der. Vi skulle late som om dette var stort, at vi var entusiastiske og at vi var glade for å promotere et produkt. Det var påfallende at vi alle var nikkedokker til en eller annen produksjon. Da liker jeg heller å påpeke elefanten i rommet, sier Heimdal.
En av de største elefantene han kjenner til, er Edvard Munchs teknikk. Heimdal mener Munch var en «dårlig maler».
- Nordmenn flest synes at Munch var en dårlig maler, i den klassiske oppfattelsen av begrepet. Går du rundt og snakker med folk som ikke representerer noen offentlige institusjoner, svarer de stort sett at det ikke var veldig imponerende det han gjorde, sier Heimdal.
Det vil ikke dermed si at Heimdal mener Munch var en dårlig kunstner.
- Jeg elsker Edvard Munch. Særlig den unge Munch. Da lagde han noen av verdenshistoriens største mesterverk, men reint teknisk er de dårlige, rett og slett, hvis du ser på måten han maler, sier han.
Vil bli verdens beste
Det koster Heimdal tilsynelatende ingenting å sable ned teknikken til norgeshistoriens mest kjente kunstner.
Det som imidlertid har tatt på, er presset som fulgte etter at Heimdal erklærte at han vil bli verdenshistoriens største maler, vedgår han.
- Jeg satt meg det målet da jeg begynte å male som 13-åring. Det er vel et typisk mål for unge kunstnere, vil jeg tro, akkurat som andre barn drømmer om å bli verdens største fotballspiller, sier Heimdal.
For å bli verdenshistoriens største maler, må 20-åringen, slik han ser det, overgå både Caravaggio og Rembrandt når han er henholdsvis 30 år og 50 år gammel.
Vebjørn Sands «soldater» gjør opprør
- Men jeg mener det virkelig helt oppriktig. Jeg har sagt det offentlig nå, og jeg gjentar målet med den hensikt å skape et press slik at jeg må oppfylle det.
- Er ikke alt dette litt pretensiøst?
- Nei, jeg synes ikke det. Når jeg for eksempel uttaler meg som jeg gjør om det norske kunstmiljøet, opplever jeg at jeg sparker oppover. Når jeg sier at jeg vil bli verdenshistoriens største maler, bedre enn Caravaggio og Rembrandt, svarer jeg jo bare ærlig på hva målet mitt er, svarer Heimdal.
- Bryr du deg om hva folk tenker om deg?
- Jeg har ikke noe problem med hva det norske kunstsystemet mener om meg, men overfor enkeltpersoner, enten i én-til-én-situasjoner eller i små sosiale grupper, passer jeg langt mer på hva jeg sier. Hvis noen jeg møter føler at jeg har såret dem, bryr jeg meg, men hvis kritikken bare eksisterer på for eksempel internett, blir det for abstrakt for meg til å bry meg om.
Over snittet «forferdelig»
Kanskje er det Heimdals folkelige talemåte, fraværet av ord, begreper og referanser som fremmedgjør, som får ham til å virke sympatisk mens han lirer av seg den ene brannfakkelen etter den andre.
Kanskje er alt Heimdal sier bare et skuespill. Kanskje det er et overdådig og nøye dandert koldtbord, fulle av tabloide ord og uttalelser, som bare har én funksjon:
Å gi Dagbladet tunnelsyn.
- Later du bare som og sier alt dette for å skape blest rundt deg selv?
Heimdal ler.
- Nei, jeg svarer på stående fot. Jeg sier bare det jeg faktisk tenker, synes og mener. I mitt private liv hater jeg å provosere, men i det offentlige kan jeg tvert imot like det. Jeg vet ikke helt hvorfor det er sånn.
- Helt avslutningsvis: På en skala fra 1-10, hvor forferdelig har dette intervjuet vært?
- Kanskje seks av ti.
