ALBUM: Mark Olson vil alltid bli målt opp mot tidligere bragder, og ikke bare americana-flaggskipet The Jayhawks, men også samarbeidet med ekskona Victoria Williams i The Original Harmony Ridge Creek Dippers og ikke minst genistreken av et soloalbum fra 2007, «The Salvation Blues».
Rocka og alternativ «Many Colored Kite» (2010) var ganske annerledes - mer rockpreget, men fortsatt i den alternative countryjangeren. Og Olson bygger videre på det mer orkestrerte soundet derfra på «Good-bye Lizelle». Han har funnet sin egen stil.
Men - i praksis er dette like mye et duettalbum med Olsons norske kone Ingunn Ringvold, som i likhet med Olson synger og spiller diverse instrumenter.
Hun fargelegger fint, ikke minst med sin stemme.
Eget band Ringvold, som her hjemme gjorde seg sånn passe bemerket med bandet - eller aliaset - Sailorine, før hun ble et team med Olson, setter et tydelig preg på plata med sin koring og sin duettstemme. Korjobben deler hun for øvrig med Solveig Ringvold og Kristin Ford.
Ute og inne Plata er spilt inn på enkelt utstyr (en Nagra) ute og inne, i hytter, leiligheter og nasjonalparker i en rekke land, fra Armenia, Tsjekkia og USA til Sør-Afrika, Finland og Norge.
Hippiestemninga fra Ridge Creek Dippers er ført videre - og sender tankene til den spesielle sjangeren som oppsto i Laurel Canyon-miljøet utenfor Los Angeles på 70-tallet, men også til britisk acid folk a la Incredible String Band (særlig på «Running Circles», som også vekker assosiasjoner til buddhistiske munker, med sine ringlende bjeller).
Låtene bærer også preg av at de har reist. Langt.
Djembe og qanon Det merkes i instrumenteringa, med djembe (afrikansk tromme) og qanon (armensk strengeinstrument) som de mest eksotiske — i tillegg til vestlige instrumenter som bass, gitarer, keyboard og trommer.
Mange musikere bidrar med smått og stort. Amerikanske Neal Casal (gitar/bass) er en gammel samarbeidspartner, mens BigBangs Øystein Greni (el-gitar) er ny i Olson-sammenheng. Han bidrar på én låt.
