STEDFORTREDERE: «Utøverne må skjønne at de er der på vegne av oss, ikke bare fordi de har det norske flagget på brystet, men fordi vi i vår fantasi skal kunne tenke oss at det er vi selv (på en god dag for lenge siden) som konkurrerer», skriver kronikkforfatteren. Foto: Terje Bendiksby / NTB Scanpix
STEDFORTREDERE: «Utøverne må skjønne at de er der på vegne av oss, ikke bare fordi de har det norske flagget på brystet, men fordi vi i vår fantasi skal kunne tenke oss at det er vi selv (på en god dag for lenge siden) som konkurrerer», skriver kronikkforfatteren. Foto: Terje Bendiksby / NTB ScanpixVis mer

Langrenn - en døende idrett?

Å heie på et smøreteam er nå en gang ikke helt det samme som å heie på Northug & co., der de halser rundt ute i løypene på vegne av konge, fedreland og Coop.

Meninger

OL er over, og vi nordmenn er sånn halvfornøyde med vår egen innsats: Elleve gull og nest beste nasjon, men i den norskeste av alle disipliner, lagrenn, ble vår beste prestasjon en bronsemedalje. Hvorfor? Smøreteamet gjorde ikke god nok jobb, mente noen. Det skyldes utstyret, mente andre. Norge hadde simpelthen ikke fått tilgang på det nyeste og beste innenfor ski og skismøring.

Men hva med de nye superlette karbonskistavene som er utviklet i samarbeid med den amerikanske romfartsorganisasjonen NASA og et team nobelprisvinnere i fysikk? De var det ingen som snakket om. Mon tro om ikke det var de som var nøkkelen til svenskenes plutselige suksess? Eller ta nå denne merkelige polakken Justyna Kowalczyk, som hadde en sånn utrolig vinnervilje. Det var sikkert hennes mentale trenere som sto bak, en hel hær av psykologer og psykiatere. For ikke å snakke om de sleipe russerne, som sikkert har tatt noen shortcuts og utnyttet den siste forskningen innenfor medisin og biologi. Det var nok den nye supergassen som gjorde vei i vellinga der i gården.

I dagens langrenn er marginene så små, at nesten en hvilken som helst faktor både hos løperne selv, i utstyret de bruker og i systemet omkring dem, kan vise seg å bli utslagsgivende. Derfor er testing blitt så viktig i langrennssporten, ikke bare ute i løypa, men like mye i laboratorier, tredemøller og vindtunneler. For bare gjennom sofistikerte, vitenskapelige målinger kan man ha håp om å beregne hvilke variabler som på en eller annen måte kan tenkes å bety noe for det endelige resultatet. Noe som igjen har ført til at løpernes treningsmåte, stil, teknikk og utstyr stadig blir likere: Klart det kunne vært artig for en løper å bruke god gammeldags topplue, men når hun vet at de tidelene hun taper i luftmotstand på det kan frata henne førsteplassen, kler hun seg som de andre. Det er noe av de samme som skjer i moderne bildesign, der det etter hvert er blitt nesten er umulig å se forskjell på merkene, fordi produsentene forholder seg til de samme variablene når det gjelder effektivitet, funksjonalitet og fortjeneste.

Men en slik rasjonalisering kan vise seg å bli begynnelsen på slutten for langrennssporten. For når idrettsutøverne selv bare blir en liten brikke i et stort spill brytes den uskrevne avtalen mellom dem og oss. En av de viktigste grunnene til at vi ser på idrett handler nemlig om identifikasjon. Det er noe av det samme som gjør av vi går på teater eller kino, eller følger med på en fjernsynsserie: Vi har bare ett liv og kan umulig oppleve alt, men noen kan oppleve det på vegne av oss. For en dramatiker er dette helt elementært. Når jeg skriver et skuespill må jeg sørge for å ha en eller flere antagonister som publikum i salen kan identifisere seg med. Greier jeg ikke det begynner folk å gjespe etter ti minutter. Slik er det også med idretten.

Utøverne må skjønne at de er der på vegne av oss, ikke bare fordi de har det norske flagget på brystet, men fordi vi i vår fantasi skal kunne tenke oss at det er vi selv (på en god dag for lenge siden) som konkurrerer. Og som våre stedfortredere ute i løypene må de kunne fremvise noe vi kan gjenkjenne som menneskelige trekk, for eksempel glede, sorg, sinne, anger og stolthet. Kort sagt, det må være noe uforutsigbart ved dem. Noe som forteller oss at vi har med individer å gjøre, ikke maskiner. Men enda viktigere er det å kunne være trygge på at det er de, og ingen andre som taper eller vinner. At det nettopp er deres strev, strategi, innsats og forsakelser som til syvende og sist krones med seier eller nederlag. Begynner vi først å tvile på det er vi neppe villige lenger til å investere vårt engasjement og fantasi i deres skjebne. Ikke med mindre vi forandrer avtalen med dem, og sier at de går der på vegne av en et smøreteam, forskningsmiljø eller en industri.

Skal langrennsidretten fortsette å trekke publikum må vi kanskje venne oss til å se på utøverne mer som gjenstander enn som mennesker. Kan vi være stolte av ostehøvelen og norsk oljeteknologi er det vel ikke noe i veien for at vi også kan være stolte av det enorme apparatet som ligger bak suksessen til langrennsløperne. Men da må vi naturligvis også være klar over at når noen av dem en sjelden gang måtte fremvise menneskelige trekk, ja, så er også disse resultater av et nøye, kalkulert regnstykke: «Lat som om du er tørst under intervjuet, Therese, sånn at du får vist fram reklamen for sportsdrikken!» eller «Pass på å være frekk i kjeften, Petter! Det gir deg et populært image som høyner markedsverdien din, og gjør at du yter 2,7 prosent mer i løypene.»

For et par helger siden gjorde norske langrennsløpere rent bord i Lahti. Da var det ingen som nevnte smøreteamet. Det burde de ha gjort. For hvis det er smøreteamet som har skylden når det går dårlig, ja, så må man også kreditere dem de gangene det går bra. Det kan ikke være sånn at når norske løpere ikke vinner, så er det støtteapparatet eller teknologiens feil, mens de gangene vi vinner, ja, da er det løperen selv som har ansvaret. Denne ubønnhørlig, men ubehagelige logikken er det naturligvis greit å glemme, særlig for oss som sitter foran skjermen for å se heltene våre i aksjon. Derfor spørs det likevel om langrennsidretten er liv laga. Å heie på et smøreteam på størrelse med en mellomstor norsk bedrift er nå en gang ikke helt det samme som å heie på Northug & co., der de halser rundt ute i løypene på vegne av konge, fedreland og Coop.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook