IRSKEGRENSA: Grensa mellom Nord-Irland, som en del av Storbritannia, og Republikken Irland, som en del av EU, har vært det vanskeligste punktet i forhandlingene mellom britene og EU. Hittil har man ikke funnet noen løsning på hvordan grensa kan være åpen og samtidig yttergrense for EU. På denne digre plakaten i Vest-Belfast i Nord-Irland krever partiet Sinn Fein ingen hard grense. Foto: Paul FAITH / AFP / NTB Scanpix
IRSKEGRENSA: Grensa mellom Nord-Irland, som en del av Storbritannia, og Republikken Irland, som en del av EU, har vært det vanskeligste punktet i forhandlingene mellom britene og EU. Hittil har man ikke funnet noen løsning på hvordan grensa kan være åpen og samtidig yttergrense for EU. På denne digre plakaten i Vest-Belfast i Nord-Irland krever partiet Sinn Fein ingen hard grense. Foto: Paul FAITH / AFP / NTB ScanpixVis mer

«Brexit»

Langt fra «Brexit» til Norge

Å få det til «bedre enn Norge» har vært et viktig britisk mål på veien ut av EU, men dit er det langt igjen, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

Den britiske statsministeren, Theresa May, tok litt kraftig i da hun i Underhuset torsdag hevdet å ha fått EU med på en avtale som bedre enn både Norges EØS-avtale og Canadas frihandelsavtale. Storbritannia har fått en avtale med EU om utmelding, en avtale om skilsmisse. Sammen med avtalen, som May sliter med å få godtatt i Underhuset, ligger et vedlegg med ei politisk viljeserklæring om det framtidige forholdet mellom Storbritannia og EU, som ikke er juridisk bindende, lite mer enn gjensidige julekort med ønsker om «god jul og godt nyttår», uansett om det er oppriktig ment.

«Denne skissa er bedre for landet vårt enn begge disse modellene» (altså Norge og Canada), «en mer ambisiøs frihandelsavtale enn EU har med noe annet land», påsto hun.

Men, det er nettopp ikke en frihandelsavtale med EU som May har; forhandlingene om dette har ikke begynt, fordi EU først vil ha Storbritannia ut av EU. Britene kunne statsrettslig ikke forhandle innenfra og utenfra samtidig, noe britene ønsket, men som de raskt måtte gi opp.

Britene har fått et utkast til avtale om skilsmisse, som de nå strides om å godta. Landet går ut av EU 29. mars 2019. For å kunne tilpasse seg nye forhold har britene fått «overgangstid» fra 30. mars 2019 til 31. desember 2020. I overgangstida må Storbritannia følge alle regler i EU, også nye som blir vedtatt, men britene har ikke lenger stemmerett.

Hvis alt går etter planen, men det er det nesten ingenting som tyder på, så vedtar Underhuset i London utkastet til avtale før jul, og innen overgangstida er omme har Storbritannia og EU en avtale om det framtidige forholdet, deriblant en handelsavtale. Men sånne forhandlinger tar gjerne fem til sju år, har presidenten i EU-rådet, Donald Tusk, tidligere sagt advarende. Så vanskelige som forhandlingene om skilsmisse viste seg å bli, er det god grunn til å se fram til lange og harde forhandlinger om det framtidige forholdet.

Avtalen om frihandel mellom EU og Canada og EØS-avtalen er varige avtaler. Det som ligger i denne såkalte «Brexit-avtalen» om overgangstid er midlertidig og tidsbegrenset. EU har i forhandlingene vist fast vilje til å forsvare sitt indre marked med de fire frihetene, og har avvist alle britiske forsøk på å plukke fordeler og avvise plikter, såkalt «à la carte».

Ifølge avtalen om skilsmisse skal britene betale anslagsvis 50 milliarder euro til EU for utgifter de har vært med på å vedta, deriblant pensjoner til EU-ansatte. EU-borgere i Storbritannia og britiske borgere i EU skal beholde de rettighetene de har nå, og det gjelder også de som kommer til ved giftermål og familiegjenforening. Dette gjelder videre alle som flytter den ene eller andre veien i overgangstida.

Egne protokoller med særordninger gjelder for de tre «politiske nøttene» Nord-Irland, Gibraltar og Kypros. Grensa mellom Irland og Nord-Irland, som skal være åpen, viste seg som «alle hodepiners mor» i forhandlingene. Dette blir yttergrensa for EU, men den skal altså være åpen i tråd med Langfredagsavtalen fra 1998. Storbritannia vil gå ut av det indre markedet og tollunionen, hvor EU-reglene gjelder, men da er det mildt sagt vanskelig med åpen grense. Hvis ikke Storbritannia i løpet av overgangstida kommer fram med noen geniale løsninger på denne gordiske knuten, så har EU tvunget britene til å godta noen nødløsninger. Da blir hele Storbritannia værende i tollunionen og må godta EUs regler for konkurranse, miljø, statsstøtte og arbeidsliv. Overgangstida kan forlenges én gang om partene ikke rekker å bli enige til år «20xx», står det i utkastet. Partene må altså holde seg innenfor dette århundret, virker det som. For å få en forlengelse må britene be om dette innen 1. juli 2020.

Den tapre soldat Theresa kjemper videre, i en krig som hun var imot, med en strategi som hun ikke fikk bestemme, men med en personlig taktikk som har reddet hennes politiske liv, så lenge det måtte vare. Hvem kan vel klandre henne for noen overdrivelser, når de eurofobe som står klar med slipte kniver til å falle henne i ryggen, nærmest lovte å gjenreise det britiske imperiet utenfor EU?

På bakgrunn av alle disse flokene er det å ville gjøre noe med EØS-avtalen nå, som krefter i fagbevegelsen i Norge har tatt til orde for, et skrekkelig dårlig valg av tidspunkt. Nå er det en politisk dyd å sitte stille og se dramaet mellom Storbritannia og EU utspille seg både i øyriket og på fastlandet. Det kan vare lenge før vi ser hvordan det ender. Så lenge dette varer, og EU samtidig sliter med Polen og Ungarn når det gjelder rettsstaten og med Italia når det gjelder euro-samarbeidet, har ikke EU overskudd til å tukle med noe som omtrent alle i EU synes virker hensiktsmessig. Hvis britene omsider klarer å forhandle seg til noen fristende fordeler, kan andre utenforland forsøke seg på å oppnå det samme.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.