FILM: Dustin Hoffman er Harvey Shine, en aldrende herre som føler at tida glir fra ham. Han har ikke drag på damene i samme grad som før. Han er ikke lenger reklamebyråets it-boy. Han er over middagshøyden og ensomheten tærer på ham.

På andre siden av Atlanteren, i London, bruker Kate Walker (Emma Thompson) dagene på å småkrangle med sin presenile mor og fordype seg i egen tristesse over å være femti og singel.

Selvfølgelig fører tilfeldighetene dem sammen. Og selvfølgelig blomstrer kjærligheten.

Spar i gamle bed

«Last Chance Harvey» spar i gamle bed på leting etter friske skudd. Den finner få. Filmen slår aldri ut i full blomst og oppleves i stedet som en litt for trygg, litt for oppskriftsmessig affære. Med en bitte liten vri. Den har skuespillere over femti og sytti i de bærende rollene.

Nødvendig sårhet

Problemet er at historien glir for lettvint framover, anført av i overkant for stemningsskapende musikk, og at de virkelige emosjonelle øyeblikkene uteblir. De fineste sekvensene er mellom Harvey og hans datter. Her øyner vi en bit av den type sårhet filmen hadde trengt mer av. At regissør Joel Hopkins ikke fokuserer mer på denne vonde relasjonen, framhever det faktum at han er blindet av målet, å proklamere at i dag snart er i morgen, og at kjærligheten aldri er for sein å oppleve. Selv for dem som har prøvd et ekteskap. Eller tre.