Langt fra fan tastisk

Pastellfargede superhelter i en blanding av parodi, komedie og actioneventyr.

FILM: Et forskerteam på fem blir utsatt for radioaktiv stråling i verdensrommet. Vel hjemme, finner de ut at de alle har tilegnet seg superkrefter. Én kan bli usynlig (Jessica Alba), en kontrollerer flammer (Chris Evans), en kan strekke seg som en strikk (Ioan Gruffud), og en blir supersterk (Michael Chiklis). Den siste, som fra før av også var slem, blir til metall, kan kontrollere elektrisitet, og blir, selvfølgelig, enda slemmere (Julian McMahon). Høres det gøy ut? Ja, faktisk. Veldig gøy.

Problemet er bare at en film om superhelter må fylle visse kriterier. Punkt en: Du skal ha empati med superhelten, og slemmingen skal være en du, vel, som du også kan relatere til. Nerd (du) blir kul (superhelt), og knuser skolens mobber (den onde). Sånn er reglene og sånn har det alltid vært. Så også i Marvels eldste tegneserie fra 1961, «The Fantastic Four».

I tillegg bør superhelter bli skikkelig supre. Det holder ikke å kunne strekke seg som gummi, hvis du ikke strekker deg kult som gummi.

Punkt to: Superhelter bør framstilles som Marlon Brando.

Poenget er at «The Fantastic Four» ikke klarer å fylle noen av kriteriene i nevneverdig grad. Isteden virker det som om Tim Story har filmatisert det som ble den vellykkede parodien på «The Fantastic Four», animasjonsfilmen «The Incredibles».

Uten at han egentlig klarer det helt heller. Filmen blir en blanding av parodi, komedie og actioneventyr, og minner tidvis om tv-serien «Batman» fra 1966, ja, den hvor det sier «BANG» og «BIFF» når de slåss.

Likevel, filmen er grei underholdning, og en snarvei inn i tegneseriens verden for familiens minste.

EN HJELPENDE HÅND: Johnny Storm (Chris Evans) prøver å holde hodet kaldt og hendene varme i «The Fantastic Four».