Langt fra guddommelig

Altfor mye presset inn i filmatiseringen av Browns bestselger.

Da Vinci-koden korsfestes av anmelderene

FILM: CANNES (Dagbladet): Ron Howard må berømmes for sitt mot til å gyve løs på noe så vanskelig filmatisk som Dan Browns bestselger «Da Vinci-koden». Det kan vise seg å ha vært overmot , for filmen sjangler hit og dit i overlesset tyngde.

Det er vanskelig å filmatisere bestselgere - «Da Vinci-koden» er oversatt til mer enn 40 språk og solgt i mer enn 50 millioner eksemplarer - alle har jo et forhold til og en mening om innholdet. Enda vanskeligere er det å lage film av ei bok som bygger så heftig på teorier, konspirasjoner og trosretninger. En ting er å forklare slikt spennende med bokstaver, noe helt annet er det å illustrere det med bilder.

Pratsomt

Hvis man syntes Dan Browns bok var pratsom, kan man tenke seg hvor håpløst det kan ta seg ut på film. Her preikes og preikes det, knapt et hvileskjær tilkjennes den stakkars seeren som inviteres til å løse gåter, anagrammer, tallkoder og samtidig ta stilling til det som skjedde på kirkemøtet i Nikea i år 325 e.Kr. i løpet av to og en halv time.

Problemet er sannsynligvis at Howard har proppet altfor mye inn i filmversjonen. Alt er med. I stedet for å kutte ned på detaljene, redusere antall omdreininger i intrigen, redigere sammen noen forfølgelsesscener, kort sagt prioritere hardere, har man vært altfor forsiktig med saksa, både i manusfasen og ved klippebordet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det dreier seg jo om en thriller, nokså spesiell i formen, for her avløses actionscenene med at de involverte sitter innesperret i verditransportbiler eller kjører baklengs mot Paris-trafikken mens de snakker frenetisk om tempelriddere, sionbrødre, den hellige gral og Jesus som feminismeforkjemper. Forelesninger om krypteringsmetoder, kunsthistorie og paganisme holdes så å si «at gunpoint». Det blir både lite skummelt og vanskelig å henge med i svingene, bokstavelig talt.

Flott McKellen

 ALTFOR FORSIKTIG MED SAKSA: Det er vanskelig å filmatisere best-selgere. Enda vanskeligere er det å lage film av ei bok som bygger så heftig på teorier, konspirasjoner og trosretninger, mener Dagbladets anmelder om «Da Vinci-koden».
ALTFOR FORSIKTIG MED SAKSA: Det er vanskelig å filmatisere best-selgere. Enda vanskeligere er det å lage film av ei bok som bygger så heftig på teorier, konspirasjoner og trosretninger, mener Dagbladets anmelder om «Da Vinci-koden». Vis mer

Mye har vært sagt om valget av Tom Hanks (særlig om håret) til rollen som Harvard-professor Robert Langdon, symboleksperten som skal nøste opp koden som den drepte kuratoren i Louvre har etterlatt seg på åstedet.

Hanks er en god skuespiller; her er han ikke på sitt beste, og særlig i en scene mot filmens slutt - det handler om Jesu siste etterkommer - er det vanskelig å holde på latteren.

Audrey Tatou er grei nok som kryptologen Sophie Neveu, men filmen tar først av når Ian McKellen entrer scenen som den eksentriske graleksperten Sir Leigh Teabing. Han har et bredt trollmannregister, for å si det mildt. Paul Bettany virker ikke farlig nok som den selvpiskende fanatikeren og albinomunken Silas.

Her klippes tilbakeskuende til flere bakgrunnshistorier; til Silas grusomme barndom, Langdons heisskrekk, Maria Magdalena ved korset, Sophies oppvekst osv. Det gjøres ved kornete bilder i tilnærmet svart-hvitt og høyt lydvolum. Det funker ikke i alle sammenhenger, dårligst i de historiske.

Kristen drahjelp

«Da Vinci-koden» har kostet mer enn 100 millioner dollar fra bok til film, og reklamebudsjettet må ha tatt en stor andel av potten. Like viktig for hypen er det vel at religiøse krefter både i Vatikanet og i USA mobiliserer til boikottaksjoner. Filmen - og boka - handler jo om intet mindre enn at Jesu guddommelighet var et falsum, eller et politisk vedtak på et kirkemøte i keiser Konstantins tid. Det er ikke bare Opus Dei, den katolske organisasjonen som utgjør skurkebanden i filmen, som frykter at en slik «sannhet» skal feste seg. Hele grunnlaget for kristendommen rives jo bort hvis man skal kjøpe «Da Vinci-koden»s alternative teori.

Til det er å si at den ene troen kan fortone seg som like fantastisk som den andre. Men som film overbeviser «Da Vinci-koden» ikke.