Langt fra gyngestolen

Hva kommer vi til å huske når vi sitter der i gyngestolen? Det skriver Toril Brekke om. Bortsett fra at hennes pensjonister ikke sitter i gyngestol. De sitter et helt annet sted. Det å være et helt annet sted skriver hun også om.

Om å være langt vekk fra kulde, polpriser og barnebarn. Om å være i Spania. Kan det være noe å skrive hjem om, da? Ektefeller som er gått sure og sitter i hver sin kurvstol med gin-tonicen og småhakker på hverandre? Enker og enkemenn som sitter på verandaene i en av de norske høyhusgettoene og leser et to dager gammelt VG?

Det hadde for så vidt sikkert vært noe å lese om hvis det var Brekke som skrev, men det er ikke slikt hun fyller sidene med. Det skarpe blikket hennes for hvert enkelt menneskes særegne historie gir hver av novellene uventede mengder smerte og håp. Dette er ikke bitre historier om den gang da. Heller ikke solskinnshistorier fra en lang strand.

Håpet

Her er historier om oppgjør med fortida, om å starte på nytt og samtidig ta med seg det som var. Om å leve to steder på en gang. I minnene, fruktene og skavankene fra livet da man aldri hadde tid og frihet, til her og nå der man har begge deler. Om å leve i to kulturer, for ikke å snakke om tre, den norske, spanske og den norsk-spanske som «flyktningene» skaper. Og ikke minst handler det om interessante liv. Dette er fortellinger som har mye å si ikke minst til dem som er langt fra en pensjonisttilværelse. Langt fra å ha anledning til å reflektere. Til alle som henger i stroppen. Dette er fortellinger om mennesker, ikke om grupperingen pensjonister.

Rolf Jacobsen skrev: «Gresset er som håpet/Om du ikke passer deg/er det oppe mellom fingrene dine.» Brekkes kjempende mennesker vinner for det meste over det svarte. Ja, kanskje vinner håpet litt for ofte. Er det mulig? Ifølge Jacobsen og Brekke er det mulig, og her skrives det i hvert fall så jeg tror.