TRIVES: Situasjonen for artikkelforfatterens mor på sykehjem er helt utmerket. Illustrasjonsfoto.
TRIVES: Situasjonen for artikkelforfatterens mor på sykehjem er helt utmerket. Illustrasjonsfoto.Vis mer

Langt fra råttent

Hennes liv som dement oppleves på sykehjemmet som like verdifullt som enhver annens.

Debattinnlegg

Etter å ha lest Harriet Eides innlegg om tilstanden på landets sykehjem, føler jeg at tiden nå er inne til at jeg er med på å danne et mer nyansert bilde av denne tilstanden. Det er sikkert mulig at den virkeligheten som beskrives i artikkelen er riktig. Men det er ikke den eneste virkeligheten som eksisterer. For å illustrere det har jeg lyst til å fortelle litt om hvordan min mor har det på Bekkelagshjemmet.

Mamma er 91 år. De siste årene har hun blitt mer og mer redusert. Hun har bodd på hjemmet i litt over tre år. Hun hører dårlig, er lite mobil på grunn av to lårhalsbrudd, og hennes virkelighet er fra den tiden hun var tenåring og bodde på en øy i Nord-Norge. Hun skjønner ikke selv at hun ikke kan gå uten hjelp, og må derfor seles fast til rullestolen. Hun er redd for å være alene, og hun er redd for ikke å få vist omsorg for familien, hun kan være redd for at kyrne ikke er melket og at bestemoren hennes ikke får kaffen sin. Hun er redd for at vinden er sterk på sjøen og at det skal være svart hav for fiskerne. Ikke noe enkelt utgangspunkt i Oslo, ikke noe enkelt et sted der flere av de ansatte ikke er etnisk norske og I hvert fall ikke kjent med ordbruk og vendinger fra et fiske- og småbrukersamfunn i havgapet. Og hva opplever vi?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ansatte som til de grader viser respekt og omsorg for mamma. Et hovedfokus er at hun skal føle seg trygg. Hun får være med rundt i rullestolen sin, om det er lunsj eller annet arbeid de ansatte må gjøre. Hun får hjelpe til med det hun kan klare for å føle seg nyttig. Hun blir møtt med respekt og verdighet. Er hun i dårlig form, blir det tilkalt lege. Hennes liv som dement oppleves på sykehjemmet som like verdifullt som enhver annens.

Og når det gjelder hverdagen på sykehjemmet: Det arrangeres sommerfest, grillfest, høstfest, arrangement omkring jul, rakfisklag. Eldres venner har hyggekvelder med kaffe og utlodning. Barnegrupper underholder, elever fra videregående skole er i praksis, veterankorps kommer med en gruppe og spiller. Det er tirsdagskafeer på postene, men allsang eller ønskekonserter. For meg var det en rørende stund da mamma fikk ønske seg «Å eg veit meg eit land» og alle sang etter beste evne bare for henne. Det er velværedager. I sommer var noen av de eldre på badestranda og var ute i sjøen og svømte. Og ennå kan jeg nevne mye mer.

Selvfølgelig skulle vi ønske oss flere ansatte. Det er krevende og svært slitsomt for pleiepersonellet, det ser vi. Det kunne sikkert vært dobbelt så mange på jobb uten at det hadde vært for mye. Men så mye som å antyde at min mor «Råtner på rot», det vil jeg ikke være med på. Hun er gammel, svak og dement, men hun har det godt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook