HARD JOBB: Mitt Romney kan få problemer i neste runde. «En karismatisk president som stiller til gjenvalg har aldri tapt i USA», skriver kronikkforfatteren. Foto: Scanpix
HARD JOBB: Mitt Romney kan få problemer i neste runde. «En karismatisk president som stiller til gjenvalg har aldri tapt i USA», skriver kronikkforfatteren. Foto: ScanpixVis mer

Langt fram for Romney

Selv om Mitt Romney ser ut til å seire i nominasjonsvalget, skal det mye til for at han kan true Obama i høstens presidentvalg.

Enten man i Norge og andre land liker det eller ikke: USA er fortsatt verdens mektigste land og presidenten der er fortsatt verdens mektigste menneske. Presidentvalget i USA blir derfor også i 2012 den klart viktigste begivenheten i internasjonal politikk. Det første store spørsmålet om årets viktigste valgkan få sitt svar alt tidlig i februar: Etter at en seier på åtte stemmer i Iowa ble fulgt av en seier på 16 prosent i New Hampshire tyder alt på at republikanernes presidentkandidat heter Mitt Romney.

Republikanernes presidentnominasjoner var på 1980- og 90-tallet ganske forutsigbare og ble dominert av forhåndsfavorittene. Uforutsigbarheten har klart økt utover 2000-tallet. John McCains seier i 2008 kom overraskende, etter at han med svært lave målinger i 2007 nærmest var regnet ut. Det siste halvåret har meningsmålingene til forveksling lignet berg- og dalbaner for flere kandidater.

Mens utfordrerne har gått fra dype daler til høye topper og så ned til dype daler igjen, har Romney over tid hatt den høyeste og mest stabile oppslutningen. Han er den eneste som var en seriøs kandidat i 2008, og har bygget opp den sterkeste valgkamporganisasjonen. Til dette kommer at Romney tidlig ble etablert som den dominerende kandidaten blant mer liberale republikanere, mens resultatene fra Iowa og New Hampshire tyder på at de konservative fortsatt er langt unna å finne en de kan samles om. Med forbehold for ekstraordinære hendelser, går Romney da mot en trygg seier.

Romneys seier bør ikke tolkes som noen venstredreining av det republikanske partiet. I opposisjon mot Obamas helsereform og under internt press fra Tea Party-bevegelsen har hovedstrømmen i partiet de siste fire årene snarere gått enda lenger mot høyre. Det er illustrerende at McCain i 2008 ble oppfattet som den mest moderate kandidaten, med Romney som en av de mer konservative alternativene. Fire år senere fremstår altså Romney som den mest moderate av de reelle kandidatene - selv om han i mellomtiden snarere har gått til høyre enn til venstre politisk.

Romney har vært heldig i den forstand at Mike Huckabee og flere andre konservative kandidater med appell til det store konservative grunnfjellet ikke stiller. Det står igjen et ganske overkommelig og tradisjonelt felt av eldre hvite menn etter at Herman Cain og Michelle Bachmann trakk seg. Eks-senator Rick Santorum har vært de konservatives nye håp og har stort potensial i noen delstater.

Slik det fremstår så langt er han nok likevel for ytterliggående og for dårlig organisert til å kunne nå opp i sammendraget - og muligvis også for sleivete. Eks-speaker Newt Gingrich er politisk den tyngste utfordreren til eks-guvernør Romney, men Gingrich ser med sin brokete fortid og uvørne stil ut til å være for ujevn og kontroversiell til å kunne holde på oppslutningen fra senhøsten 2011.

For 32 år siden bemerket at en av motkandidatene til eks-senator George Bush og eks-guvernør Ronald Reagan med et hjertesukk at det ikke burde være noen forutsetning for å bli republikansk presidentkandidat at man var arbeidsledig. Det temaet er verdt å tenke over når knapt noen av de heteste kandidatene faktisk sitter i viktige politiske posisjoner. Å lede pengeinnsamling og annen planlegging av en presidentkampanje er blitt en krevende heltidsjobb for flere år.

Unntaket er på de fleste måter Ron Paul, som tross sine 76 år er et svært aktivt medlem av Kongressen. At Paul kom på tredjeplassi Iowa og på andre i New Hampshire er et varselskudd for de mer tradisjonelle konkurrentene. Han har stor appell til grupper, ikke minst blant de unge, som ønsker en kandidat som har prinsipper og er et klart alternativ.

Men Paul blir alt for prinsippfast og alternativ for de aller fleste. Han stiller seg på sett og vis ytterst til venstre i amerikansk politikk med sin motstand mot nær sagt alt internasjonalt engasjement i utenrikspolitikken, og samtidig ytterst til høyre i innenrikspolitikken med sitt nei til nær sagt alle offentlige bevilgninger - herav tilnavnet «Dr No».

TVILER PÅ ROMNEY: «Selv med Mitt Romney som kandidat trenger republikanerne nok mer drahjelp fra økonomien hvis det skal bli noen reell spenning om utfallet», skriver forfatter Hans Olav Lahlum (bildet), som blant annet har skrevet «Presidentene. Fra George Washington til Barack Obama». Foto: Lars Eivind Bones
TVILER PÅ ROMNEY: «Selv med Mitt Romney som kandidat trenger republikanerne nok mer drahjelp fra økonomien hvis det skal bli noen reell spenning om utfallet», skriver forfatter Hans Olav Lahlum (bildet), som blant annet har skrevet «Presidentene. Fra George Washington til Barack Obama». Foto: Lars Eivind Bones Vis mer

Og for velgere flest er det knapt et fremtidsrettet alternativ med en kandidat på 76 år som både utenriks og innenriks langt på vei ønsker en tilbakevending til politikken fra begynnelsen av 1930-tallet. Ron Paul forblir et interessant fenomen, men ikke noen reell kandidat.

Romney vinner altså ikke på at politikken hans treffer de fleste republikanske velgere best, for det gjør den ikke. Han vinner heller ikke på sterk karisma, for det har han ikke. Han vinner fordi han fremstår som kandidaten med best sjanse til å slå president Obama.

Om han har en reell sjanse til å klare det er langt mer usikkert. Hovedregelen har de siste 30 årene vært trygge gjenvalg av sittende presidenter: Reagan i 1984, Clinton i 1996 og Bush i 2004 hadde alle krevende perioder i den første fireårsperioden, men ble alle gjenvalgt med økt oppslutning.

Republikanerne peker på 1992, da president George Bush ble kastet på grunn av en svak økonomi. Men forskjellene til 1992 er store, fremfor alt fordi Bush senior møtte en yngre og langt mer karismatisk utfordrer. Etter en gammelmannsdominans på 1970- og 1980-tallet har USAs velgere etterspurt et yngre og mer dynamisk lederskap: Ingen kandidat over 60 har på 1990- eller 2000-tallet vunnet et presidentvalg.

64 år gamle Mitt Romney er den farligste av de aktuelle motkandidatene, men bør likevel passe Obama bra. Louisiana-guvernøren Bobby Jindal og andre unge kandidater vet at man må tilbake til 1960-tallet for å finne en kandidat som har fått en andre sjanse etter å ha stått igjen der i flomlyset som taper av et presidentvalg. De yngre med flere og bedre muligheter foran seg står over nominasjonen i år. Det er trolig både de selv og president Obama nå glade for.

Selv om Mitt Romney anno 2012 er yngre og mer dynamisk enn Bob Dole var i 1996, risikerer han i møte med en yngre og mer karismatisk president å ende opp på samme måte: Med en trygg seier i nominasjonen, men uten noen reell sjanse i presidentvalget.

Den åpenbare forskjellen som gir republikanerne og Romney et håp, er økonomien. I 1996 var Clinton hva angår økonomi i ferd med å oppfylle de fleste velgernes forventninger fra 1992. I 2012 har Obama fortsatt ikke oppnådd resultater nær det han håpet og trodde i 2008.

Men selv med Mitt Romney som kandidat trenger republikanerne nok mer drahjelp fra økonomien hvis det skal bli noen reell spenning om utfallet i år. USA har i tider med god økonomi valgt flere lite karismatiske kandidater til presidenter. Men en karismatisk president som stiller til gjenvalg har aldri tapt i USA - uansett økonomisk situasjon.