Langt fram til afrikansk enhet

Toppmøtet i Organisasjonen for Afrikansk Enhet (OAU) som har vært avviklet i Ougadougou i Burkina Faso denne uka, har vært sterkt preget av konflikten mellom Etiopia og Eritrea.

Dette er en konflikt som på mange måter demonstrerer organisasjonens manglende handlekraft når det gjelder å forhindre konflikter på kontinentet. Det som kan synes som organisatorisk ineffektivitet er først og fremst en manglende vilje hos afrikanske ledere til å styrke organisasjonen slik at den har en mulighet til å håndtere denne konflikten.

Da OAU ble opprettet i 1963 var formålet å fremme enhet og solidaritet blant de afrikanske statene, beskytte suverenitet og uavhengighet, og å jobbe mot alle former for kolonisering på det afrikanske kontinent. Det ble også opprettet et organ innenfor organisasjonen som hadde ansvar for å arbeide for fredelige løsninger av konflikter. Dette organet ble aldri funksjonelt på grunn av organisasjonens sterke overholdelse av prinsippet om ikke-innblanding i suverene staters indre anliggende. Gradvis har det utviklet seg en forståelse innenfor OAU om at dette prinsippet må revurderes, siden konflikter i Afrika hovedsakelig har vært konflikter mellom forskjellige grupperinger innenfor staten. Det er særlig OAUs sekretariat ledet av generalsekretæren Salim Ahmed Salim som står bak denne utviklingen. Det var også han som i 1993 foreslo å opprette en konflikthåndteringsmekanisme innenfor organisasjonen. Dette for å formalisere og institusjonalisere konflikthåndtering, og da spesielt preventive handlinger, slik at det ville bli lettere å intervenere også i interne konflikter. Opprettelsen av slike konfliktforebyggende hjelpemidler var revolusjonerende i den forstand at det viser en ny vilje innenfor OAU til å ta ansvar for regional stabilitet og sikkerhet, i tillegg til at det åpner for at OAU skal kunne gripe inn i interne konflikter.

Hva har så skjedd i de fem årene disse konfliktforebyggende hjelpemidlene har eksistert? Har OAU blitt en mer handlekraftig organisasjon når det gjelder konfliktforebygging? Hvis man skal måle OAUs suksess ved å se på antall konflikter på det afrikanske kontinent, er resultatet nedslående. Tragiske konflikter i Sentral-Afrika, i Somalia og Sudan de siste fem årene, gir et bilde av opptrapping av konflikter i Afrika snarere enn reduksjon. OAU selv slår tilbake på denne kritikken med å argumentere at man ikke kan måle resultater på den måten. De mener at de i motsetning til FN har forsøkt å finne løsninger på afrikanske konflikter. Som eksempel på dette viser de til konflikten i Rwanda hvor OAU deltok aktivt i forhandlinger, og senere forsøkte å styrke en observatørgruppe slik at den kunne fungere som en fredsbevarende styrke. FN derimot, nølte lenge før det ble opprettet en fredsbevarende styrke, og på grunn av et ineffektivt byråkrati tok det lang tid før styrken ble satt inn. OAU følte også at deres forsøk ble nedvurdert på bakgrunn av at Frankrike ønsket at FN skulle kontrollere operasjonen.

I tillegg mener OAU at det konfliktforebyggende arbeidet deres vil ha større effekt på lang sikt enn det foreløpig har hatt. Dette gjelder særlig støtte til demokratiseringsprosesser som er det området hvor de mener å ha oppnådd mest. Demokratiske stater vil forhåpentligvis være mer stabile både innenrikspolitisk og i forholdet til nabostater, noe som er spesielt viktig for flere afrikanske land som etter avkoloniseringen har vært preget av autoritære og ustabile regimer. Selv om OAU forsvarer de nye konfliktforebyggende hjelpemidlene, kan de ikke forsvare afrikanske staters manglende vilje til å bidra finansielt til organisasjonens arbeid. Mangelen på økonomiske ressurser har vært et hovedproblem for OAU helt siden opprettelsen, og fortsatt er det vanskelig å få medlemslandene til å betale sine kontigenter. Dette kan tyde på at den nye satsingen på konfliktforebygging er et prestisjeprosjekt for generalsekretæren Salim, mer enn et genuint ønske fra de afrikanske statene selv.

På toppmøtet i Oagadougou var det en ny konflikt som preget dagsordenen. Konflikten mellom Etiopia og Eritrea er særlig vanskelig for OAU, ettersom organisasjonen har sitt hovedsete i den etiopiske hovedstaden Addis Abeba. Denne konflikten er på mange måter uforståelig fordi det er tidligere samarbeidspartnere som nå går mot hverandre. Etiopia og Eritreas ledere kjempet tidligere sammen og styrtet i 1991 regimet i Etiopia ledet av militærdiktatoren Mengistu. I mai i år begynte de å beskylde hverandre for å okkupere deler av hverandres territorium rundt grensen. Dette har nå utviklet seg til en voldelig konflikt med kamphandlinger rundt grensen og bombeangrep mot den etiopiske byen Mekele og Eritreas hovedstad Asmara. Den utløsende årsaken til konflikten er et grenseområde på 400 kvadratkilometer, men det er også andre bakenforliggende årsaker. Fiendtligheten mellom de to naboene har utviklet seg siden i fjor, da Eritrea innførte sin egen myntenhet på bekostning av etiopiske birr, noe som har skadet begge lands økonomi og grensehandelen mellom dem. Etiopias tap av havnebyen Assab, da Eritrea fikk sin uavhengighet i 1993, har også bidratt til at forholdet dem imellom har vært anspent. OAUs generalsekretær, Salim Ahmed Salim, var tidlig ute og fordømte de etiopiske og eritreiske kamphandlingene, og appellerte til begge regimene om å slutte fred. Dette viste seg å ha liten effekt ettersom begge partene i ettertid har trappet opp kampene og foretatt flyangrep. Det var derfor USA og Rwanda, som senere ble bedt om å forsøke å forhandle fram en løsning, og ikke OAU.

På toppmøtet i Oagadougou skulle de afrikanske lederne først og fremst gratulere seg selv med en løsning på konflikten i Sierra Leone, hvor en vestafrikansk fredsbevarende styrke bidro til å styrte et illegalt militærregime. Isteden kan dette toppmøtet bli husket som det møtet hvor to medlemsland var på randen av krig, og OAU tilsynelatende ikke kunne gjøre noe fra eller til. Det eneste konkrete forslaget som er lagt fram er å sende en prestisjetung delegasjon til konfliktområdet i den kommende uken for å forsøke å forhandle mellom partene. Det er imidlertid knyttet stor skepsis til betydningen av en slik delegasjon. Dette særlig fordi etiopiske myndigheter, ifølge lokal presse, har vært negative til forslaget.

På det som blir hans siste OAU-toppmøte, mante Nelson Mandela de nye afrikanske lederne til å ta felles ansvar for konflikter på kontinentet. Han understreket også viktigheten av å styrke OAU slik at organisasjonen mer effektivt kan bidra til fredelig løsning av konflikter. For de andre afrikanske lederne blir nok dette betraktet mer som fine ord enn som en ekte hjertesak. For selv om det var knyttet store forventninger til Sør-Afrikas rolle i OAU da landet ble medlem av organisasjonen i 1994, har Mandela vist seg å være ytterst restriktiv når det gjelder å involvere seg i kontinentale problemer.

I en virkelighet hvor USA, og derfor også FN, ikke er like villige til å drive fredsbevaring i Afrika, er imidlertid Nelson Mandelas formaning viktig. De tragiske konfliktene som har herjet kontinentet har først og fremst gått ut over sivilbefolkningen, og for deres skyld er det er viktig at afrikanske ledere tar ansvar for, og forsøker og gjøre noe med konflikter på eget kontinent. Forhåpentligvis får OAU også rett i at demokratisering kan gi resultater på lang sikt, og at demokratisk valgte ledere kan skape et mer stabilt og effektivt samarbeidsmiljø innenfor organisasjonen.

Det kan være lett for afrikanske ledere å skjule seg bak OAUs ineffektivitet for å fraskrive seg ansvar, men sannheten er at det er de afrikanske lederne som er OAU. Selv om den nåværende generalsekretæren har store visjoner for OAU, vil ikke organisasjonen kunne være et effektivt forebyggende redskap hvis ikke de afrikanske lederne virkelig ønsker å satse på samarbeid innenfor organisasjonen.