INDIREKTE SPENNING: Regissør Susanne Bier klarer å skape intens spenning med veldig små virkemidler, mener Dagbladets anmelder. Foto: Netflix
INDIREKTE SPENNING: Regissør Susanne Bier klarer å skape intens spenning med veldig små virkemidler, mener Dagbladets anmelder. Foto: NetflixVis mer

Anmeldelse: «Bird Box»

Langt mer fryktinngytende apokalypse enn dataanimerte meteoritter

Men Sandra Bullocks Netflix-film hadde fortjent en bedre slutt.

Det finnes like mange måter å ende sivilisasjonen slik vi kjenner den som det finnes filmskapere i Hollywood. Ofte er ikke selve årsaken til endetiden så viktig som hva den gjør med oss mennesker.

«Bird Box»

4 1 6

Dramathriller

Regi:

Susanne Bier

Premieredato:

21. desember

«Skremmende hverdagslig dommedag som ikke kommer seg helt i mål.»
Se alle anmeldelser

Det intense anslaget i Netflix-filmen «Bird Box» holder kortene tett til brystet: En kvinne (Sandra Bullock) binder to femåringer for øynene og forteller dem oppjaget at hva enn som skjer må de aldri ta båndene av, eller åpne øynene. Det vil bety den sikre død. Så legger de ut på en ferd ned en elv i en gammel robåt, uten engang å kunne driste seg til å se hva som venter dem nedover i de strie strykene.

Fryktinngytende hverdagslig

Hvor de skal vet vi ikke, men hvor de kommer fra blir sakte men sikkert klart for oss. Parallelt med overlevelseskampen i elven møter vi Bullocks rollefigur, den mannevonde, egenrådige Malorie, fem år tidligere, høygravid i det dommedag sakte sprer seg over kloden.

Uten å avsløre for mye blir vi vitne til et samfunn som imploderer, mennesker som bokstavelig talt vender seg mot seg selv, via noen effektive og brutale vignetter. Undergangen her er billedliggjort på en brøkdel av apokalypsebudsjettene vi er vant til, men er langt mer fryktinngytende enn den gjengse dataanimerte meteoritt eller flodbølge, kanskje nettopp fordi den jordes i det hverdagslige og usminkete, snarere enn noe hjernen intuitivt vet må være komponert av masse nuller og ettall i en datalab i California.

Malorie kommer seg i trygghet sammen med en gruppe mennesker som nå må lære seg å samarbeide, overleve, beskytte seg mot en tilsynelatende uovervinnelig trussel, og, ikke minst, stole på hverandre. Lettere sagt enn gjort når mye av denne dommedagens lumskhet er å bruke vår egen altruisme mot oss.

Etikk i kollaps

Mye av filmens nerve og intensitet skal dens danske storregissør Susanne Bier («Etter Bryllupet») ha æren for. Hun veileder et jevnt over dyktig ensemble – anført av en hudløs Bullock og en herlig gretten John Malkovich – i medrivende og nære skildringer av både enkeltmennesker, et samfunn, og etiske rettesnorer i kollaps.

Bier vet å kryste maksimal, Spielberg’sk holde-seg-halvveis-for-øynene-faktor ut av indirekte spenningsskapere som fottrinn og skudd utenfor synsfeltet vårt, skygger som flakker på utsiden av et vindu eller et halvveis gjennomsiktig pledd, eller bare et hyssingsnøre som plutselig blir dratt i.

Halvkokt

Fra scene til scene holder dette i massevis, men dessverre bikker det over i det monotone etter hvert som de etiske dilemmaene og overlevelsesmessige umulighetene – snarere enn å bygge på hverandre – begynner å gjenta seg selv med gradvis avtagende avkastning.

Den tematiske overbygningen som forsøksvis tar for seg det å leve versus å overleve, og motvillig å akseptere et ansvar for annet enn seg selv, er også forholdsvis halvkokt i manuset til Eric Heiserrer (som også står bak «Arrival», som led under noen av de samme problemene, sine mange kvaliteter til tross).

De to historielinjene tar oss mot et klimaks og en forløsning som dessverre fremstår ganske corny (og dette fra en anmelder som har høyt toleranse for filmatisk mais).

Det er synd, for de to timene som har ledet opp til dette hadde fortjent bedre.