Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Langt nede

NAMSOS (Dagbladet): Åge Aleksandersen (49) ligger i musikalsk, stabilt sideleie. Han puster for egen maskin, men trenger hjelp. Gi ham en støttekontakt eller en sivilarbeider på halvparten av hans egen alder. Med gitar og god smak.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er helt opplagt at Åge trenger musikalsk legehjelp. For det er ikke bare på den siste plata «Flyg avsted» at han famler - uten å finne verken tekster eller melodier som sitter:

40-årskrisa er i ferd med å bli til 50-årskrisa, og det er verken Åge eller vi tjent med .

Ukomfortabel

Om utgangen av dette årstusenet skal bli Åges, må turnéutgaven av ham stråle langt sterkere enn det vi var vitne til i går kveld.

Kvelden ble like kjedelig som NRKs «Ønskekonserten» på 70-tallet, da jeg ikke torde skru av kassa fordi det jo kunne komme no' bra mot slutten. Hvorfor:

  • Åge er ukomfortabel.
  • Åge virker nervøs.
  • Bandet spiller klinisk.
  • Bandet gikk på autopilot.
  • Uttværing av låtene.
  • Mangel på regi.
  • Harry humor med rølp og skrik.

Herregud, Åge. Du'ække 50 ennå. Ta'rei sammen - om ikke annet for å vise oss yngre at man ikke slutter å puste selv om man bikker femnull.

Uelegant

Dette krever selvsagt en nærmere forklaring. La meg si det slik: Hadde konserten vært en roman på 500 sider, ville den blitt sendt tilbake fra forlaget med beskjed om å kutte to tredjedeler.

Åge tar verken grep eller viser dirigenttakter. I stedet lar han musikerne boltre seg fritt med ulidelige fiolin- og gitarsoli. Vis deg som en orkesterleder, Åge.

Det er du som spiller førstefiolin, ikke felespiller'n, som høres ut som han blir jaget av tanta til Beate.

Men det er ikke bare det som gjør konserten uelegant. I motsetning til tidligere utgaver av Åge, der Sambandet rocket både ham og publikum, mangler han et band med sjel og integritet. Låtene svinger som tyske marsjer. Effektivt og presist. Som et danseband med ompacountry-attakk. Da «Levva livet» gikk over i «Twist and shout», var det fullbrakt.

«Faenihælvete»

Å fylle scenen i et kulturhus krever mer enn på en klubb, der intimitet og øl er med på å bryte ned barrieren mellom artist og publikum. Vel, så ble Åge varmere i trøya sånn etter hvert, men det ble ikke sagt noe vettugt - bortsett fra meldinger som får Bjarne Brøndbo til å framstå som professor. Hans sterkeste ytring var faktisk «faenihælvete ».

Det holder ikke å slenge verbale kjøttbein til publikum som om vi var bikkjer. Men publikum logret - av høflighet, tror jeg.

Min skuffelse og kritikk bunner i respekt for Åge, som faktisk har gitt oss mange flotte låter og konserter gjennom 30 år. Bare tenk på «Lys og varme», som nærmest er blitt vår andre nasjonalsang. Men dette holder ikke. Se på Ulf Lundell. Han har skjønt det.