FORM OG INNHOLD: Folkeeventyrene som ble samlet inn av Asbjørnsen og Moe, blant dem «Kvitebjørn Kong Valemon», skulle prege norsk språk og litteratur sterkt. En ny utgave av folkeeventyrene bruker et moderne bokmål basert på 1800-tallsutgavene. Utsnitt av maleri av Theodor Kittelsen.
FORM OG INNHOLD: Folkeeventyrene som ble samlet inn av Asbjørnsen og Moe, blant dem «Kvitebjørn Kong Valemon», skulle prege norsk språk og litteratur sterkt. En ny utgave av folkeeventyrene bruker et moderne bokmål basert på 1800-tallsutgavene. Utsnitt av maleri av Theodor Kittelsen.Vis mer

Langt og lengre enn langt

En ny utgave av Asbjørnsen og Moes folkeeventyr går tilbake til kilden. Men hvilken posisjon har fortellingene som formet oss på 1800-tallet i dag?

Mon tro om det ikke var på nettopp slike blåmørke, beinkalde dager forfedrene pleide å samles rundt nærmeste ildsted og fortelle historier. Adventstiden, som krever av oss at vi ser fremover, mot neste lekebutikk, neste luciatog, neste punkt på den sytten siders «Må gjøres»-listen, gir også anledning til å se bakover. Denne adventstiden gir spesiell grunn til å se bakover mot 1841, på den første, heftevise utgivelsen av Norske folkeeventyr, og på formidlerne, mellomleddene, meddikterne blant oss, de som oppdager noe verdifullt og forstår hvordan de skal bringe det ut til svært mange.

Norsk litteraturhistories viktigste formidlere er Jørgen Moe og Peter Christen Asbjørnsen, en melankolsk prestestudent med middels karakterer og en halvstudert levemann med kreditorer konstant i hælene, som ved et lykketreff møtte hverandre i skoledagene på Ringerike. De tilbrakte 1830-årene med å samle inn gamle folkemunnefortellinger. Ingen av dem var fylt tredve da Norske folkeeventyr første gang ble tilgjengelig for publikum. Både språket og innholdet i det omfangsrike verket, både innpakningen og kjernen, skulle få omkalfatrende betydning for norsk språk og kultur.

I forrige uke kom en ny utgave av Norske folkeeventyr. Tor Guttu, tidligere førsteamanuensis i nordisk språk ved Universitetet i Oslo, som har stått for tekstrevideringen, har villet renske opp og skjære vekk språklige slintrer som har oppstått gjennom mer enn hundre år med turbulent språkpolitisk klima. Språket i den nye utgaven er moderne bokmål, men det er basert på Asbjørnsen og Moes egne bøker, fra tiden før 1899.

- Jeg har stadig blitt slått av hvor hjemmenorsk Asbjørnsen og Moes stil er, hvor godt den har motstått tæring av tidens tann, sier Guttu.

- I lange partier er det nesten bare ortografien som må moderniseres. Ellers er tekstene norske nok.

Han peker på at redigeringen av eventyrene gjennom forrige århundre bar preg av troen på at samnorsken ville seire og at de to norske skriftspråkene ville smelte sammen til ett - og at normeringen av skriftspråket, også i eventyrene, gikk forut for praksis.

I 2000-utgaven av eventyrene begynner eventyret «Pannekaken» slik:

«Det var en gang ei kone som hadde sju sultne unger, og dem steikte hun pannekake til».

- Et ord som «steikte» ligger godt utenfor det alminnelige bokmålet, nå som før, sier Guttu.

Det var mange språklige bekker som løp sammen i en elv i folkeeventyrene. Historiene fra bygdene ble gjenfortalt på et språk de urbane, lesende klasser kunne forstå, ble løsrevet fra dialektene og gjort mer allment tilgjengelige. Det fornorskede danske skriftsspråket ble eksplosivt utvidet med spesifikke ord for norsk natur, arbeidsliv og skikk og bruk. Den norske doble bestemmelsen - den første dagen i stedet for det danske den første dag - fikk fotfeste.

- De som har skrevet skjønnlitteratur i fortellende stil her i landet etter Asbjørnsen og Moe, er ikke upåvirket av eventyrene, sier Tor Guttu.

- Ibsens «Terje Vigen» og «Peer Gynt» er utenkelige uten folkeeventyrene.

Det var da også tiden for den slags. Romantiske strømninger i tiden fikk diktere og intellektuelle til å lengte seg tilbake til det opprinnelige og ubesudlede i mennesket og historien. Skjøre, nye nasjoner trengte fellesnevnere som kunne få noen millioner mennesker i forskjellige miljøer og livssituasjoner til å føle at de var en del av det samme. Det ble bedrevet litterær arkeologi over hele Europa. Men få lyktes med å gjøre sine funn til folkelesning slik Asbjørnsen og Moe klarte i Norge. De to hadde både lytterevne og formuleringsevne, særlig Jørgen Moe var en sikker stilist. Og Brødrene Grimm berømmet Asbjørnsen og Moe for den særegne tonen i eventyrene.

- Det må bety dels at norske eventyrfortellere land og strand rundt har hatt evne til å gi fortellingene en stedegen tone, men særlig må det bety at våre samlere mer enn samlere i andre land har hatt evnen til å komme på talefot med sine informanter og på innsiden av miljøene, sier Guttu.

Mange av eventyrene ligner eventyr fra andre land. Som så ofte når historier går på folkemunne blant et sjikt av befolkningen uten mye makt eller midler, er det fattiggutten og outsideren som vinner frem. Det er øvrigheten, fut og fogd og kongelighet, som er dumme og arrogante og som får unngjelde til sist. Men trollene er særnorske. Det er også fremstillingen av kongen som tverr storbonde, med svær mage og hissig gemytt. Illustrasjonene til Erik Werenskiold og Theodor Kittelsen underbygget de egaliserende dragene i eventyrene, og karikaturene deres av illsint og lite ærverdig kongelighet grenset mot majestetsfornærmelse. Verken Asbjørnsen og Moe hadde da heller noen særskilt grunn til å beskytte overklassen. De var begge menn av folket. Jørgen Moes far var bonde, Peter Christen Asbjørnsens far var håndverker.

- Kanskje er det typisk norsk at perspektivet i svært mange eventyr er småfolkets. Samfunnet betraktes nedenfra, sier Tor Guttu.

- Men askeladdene har ikke bare positive egenskaper. De er dovne og gjør ikke nytte for seg før anledningen er der. De vokser riktignok enormt med oppgaven. Kanskje er det noe norsk både ved dagdrømmeriet og skippertaksmentaliteten.

Selv har han sans for Asbjørnsen og Moes djevel.

- Noe som tiltaler meg, og som kanskje er et spesifikt norsk trekk, er eventyrenes avslappede syn på mørkets fyrste og alt hans vesen. Gamle-Erik er nok geskjeftig og kvikk på mange måter, men han lar seg nesten alltid lure og må stort sett reise hjem med uforrettet sak. Det er vel bare en skarve fut han får med seg en gang.

Men hva med i dag?

Bøkene har fått hardere konkurranse fra andre medier og andre kulturuttrykk, så vel som andre bøker. Ivo Caprinos dukkefilmer har fått et lett støvlag. Men uttrykk som «Jeg fant, jeg fant» og henvisninger til skikkelser som Reve-Enka og Askeladden forstås ikke uten å kjenne Asbjørnsen og Moe. Så hvilken posisjon har eventyrene nå?

Anne Eriksen, professor i kulturhistorie ved Universitetet i Oslo, mener eventyrene fremdeles står sterkt.

- Stadig nye utgaver viser at de holder stand som nasjonalmonument, og elementer fra eventyrene brukes i språket på en så selvsagt måte at mange knapt vet hvor de kommer fra, sier hun.

Hun peker på at felles referanser er viktige for å holde et samfunn sammen.

- Og fellesreferansene kommer ofte fra fortiden. Da får de en tilleggsfunksjon. De sier: «Vi er et fellesskap nå, og vi har vært et fellesskap lenge». De som kjenner til de samme gamle historiene, opplever at de hører sammen på en solid og grunnleggende måte.

Thomas Hylland Eriksen, professor i sosialantropologi og yndet offentlig målskive for retoriske mer eller mindre stødige dartspillere fra høyre fløy, har spurt hvorfor vi vedblir å tolke oss selv i lys av en ofte fjern fortid. «Alternativet til en mytisk bevissthet om det forgangne er i siste instans en oppløsning av selve identiteten», har han skrevet. «Ingen gestalter kommer til syne, ingen sammenhenger kan spinnes, alt oppløser seg i fragmenter».

Hylland Eriksen tror sentrale myter som folkeeventyrene har et langt liv ennå.

- Ulike deler av kulturen forandrer seg i forskjellig hastighet, og dette korpuset av eventyr og myter minner om religion, de sier noe om hvem «vi» er og hva det vil si å være menneske, sier han.

- De fleste av Asbjørnsen og Moes eventyr har overlevd gjennom muntlig overføring i mange generasjoner. Og enkelte av sentralmytene for det moderne Norge ser ut til å leve i beste velgående, i alle fall hvis filmene om Max Manus og Kon-Tiki er barometre på tidsånden.

Han mener felleskulturen er mer seiglivet enn man skulle tro.

- Til tross for fragmenteringen og valgmulighetene ser vi at folk samler seg om noen få programmer, gjerne på NRK1.

Tor Guttu frykter på sin side for eventyrenes fremtid.

- Eventyrene står svakere som barnelektyre i dag enn for et par generasjoner siden. Kampen om folks fritid er hard. Alle som har med barn å gjøre før disse når lesedyktig alder, har et ansvar for å lese for dem. En felles forestillingsverden og felles referanser betyr uendelig mye for samliv og samvær på alle plan. Ikke noe samfunn er tjent med kulturelle ghettoer.

Et sted å begynne kan være hans eget yndlingseventyr, «Følgesvennen».

- En ung mann gir alt han eier for å gjøre en god gjerning som samfunnet ikke tar seg råd til. Han gjør det uten tanke på egen vinning, men får sin lønn til slutt. Det synes jeg er vakkert.