Langtekkelig serbisk melodrama

Tungt, destruktivt og, dessverre, lite givende.

FILM: Regissør Goran Paskaljevic er kjent (?) for sine langtekkelige drama. Filmer med agendaen ettertanke, dårlig smak i munnen og enda mer ettertanke. «En midtvinternatts drøm», den Shakespeare-inspirerte tittelen til tross, er intet unntak.Lazar, en litt sliten serbisk versjon av Bjørn Floberg, returnerer hjem til sin postkrigsherjede landsby etter ti år i fengsel. Raskt finner han at mye er annerledes: Stampuben er borte, naboene har robbet huset hans, og en mor og hennes autistiske datter har installert seg hjemme hos ham. I tillegg plages Lazar av krigstraumer og dårlig samvittighet. Etter litt dveling lar Lazar moren og datteren bli boende, og et merkelig avhengighetsforhold utarter seg.Det er tydelig at Paskaljevic vil mye med filmen. Linken mellom den autistiske datteren, Lazars krigstraumer og et land som på langt nær har våknet fra eget mareritt, er tydelig. Men regissørens symbolbruk blir i overkant platt. Lange, relativt malplasserte scener gjør at den dogmeliknende fortellerstemmen drukner i egen kjedsomhet. Hovedpersonene virker tidvis ukomfortable foran kamera, og kunne med fordel framført melodramaet på den scenen det virker som de står på, i stedet for på lerretet. Paskaljevic skal ha pluss for å belyse en glemt virkelighet, og for å våge å framstille den på den måten han gjør, men «En midtvinternatts drøm» klarer aldri å engasjere, og blir i beste fall å finne på hylla for glemte østeuropeiske fjernsynsdramaer.