Anmeldelse: The Cure - Øya 2019

Langtrukken nostalgikveld som fikk selv voksne gutter til å grine

The Cure ga blodfansen alt, men kunne godt ha byttet ut en fjerdedel av Øya-konserten med en velfortjent onsdagspils.

Live-published photos and videos via Shootitlive

KONSERT: Som Norges ledende festival for musikkelskere over 30, har Øya blitt en sivilisert lekegrind for alle som ønsker å oppleve sine gamle favorittband over et brett overprisede øl og kortreist økomat.

The Cure

4 1 6
Hvor:

Øyafestivalen, Amfiet

Tilskuere:

Rundt 12000

«Nostalgisk berg-og-dal-bane.»
Se alle anmeldelser

Årets booking av The Cure glir med andre ord rett inn i denne for lengst suksessutropte praksisen.

Kjedelig eller ei, formelen har vist seg å funke som bare det. Spesielt for de av oss som er halvveis til graven, og mer enn gjerne gjenskaper ungdommens magi i noen skarve, desperate timer.

Tre år har gått siden Robert Smith og hans emosjonelle besetning sist spilte i Norge, og med et nytt studioalbum på trappene – deres første på hele 11 år – er britene for lengst i full gang med å vekke til live nye og gamle fans over hele Europa.

Dette betyr selvsagt en type vandringstur nedover minnenes erfaringsbelagte vei som altså har blitt Øyas både elskede og utskjelte signatur.

Pompøse «Plainsong» får æren av å åpne gildet på Amfiet, før udødelige perler som «Pictures of You», «High», «Just One Kiss» og «Lovesong» tar oss tilbake til tenåringsrommets berusende forelskelser og like brutale hjertesorger.

Simon Gallups mørke signaturbass er på plass på scenen igjen etter et kort opphold i slutten av juli (hvor hans egen sønn tok over de fire strengene for faren), og trekker opp energien med «Burn», «Fascination Street» og «Never Enough». At den bredbeinte 59-åringen er scenens store rockestjerne er det også liten tvil om.

Med mesteparten av det tidligere meldte regnet forskjøvet til helgen, viser Tøyenparkens luftige rammer seg å være et atskillig mer passende åsted for Cures inderlige katalog enn 2016s nevnte Oslo Spektrum-konsert. «Push» og «In Between Days» blir nye høydepunkter, mens sjarmklassikeren «Just Like Heaven» vekker til live nostalgiske smil over gressplenen.

Noen kontinuerlig hitparade er det derimot ikke. Både på godt og vondt. Gitartunge «From the Edge of the Deep Green Sea» leder opp til de minimalistiske «Seventeen Seconds»-sporene «Play For Today» og «A Forest», før «Shake dog shake», «39» og «Disintegration» setter punktum for konsertens første akt i motsatt, grandiose ende.

Når Sussex-kråka Smith returnerer til scenen for å sette punktum for Øyafestivalens første dag, er det derimot med en unikt bunnsolid gullrekke som hverken trenger lasershow eller fyrverkeri.

Anført av den velkjente gitaråpningen på marerittklassikeren «Lullaby», vekkes etterlengtede gledessukk på enga, etterfulgt av «The Catterpillar» og lekne «The Walk». Og når de definitive høydepunktene «Friday I'm In Love», «Close to Me», «Why Can't I Be You» og «Boys Don't Cry» runder av kvelden, er det nesten som om man glemmer den drøye halvtimen som lett kunne ha blitt kuttet bort for en enda mer konsis konsertopplevelse fra de britiske heltene.