BUSKERUD: Belysningen er dunkel på Karin Fossums drømmebibliotek. Foto: JOHN TERJE PEDERSEN
BUSKERUD: Belysningen er dunkel på Karin Fossums drømmebibliotek. Foto: JOHN TERJE PEDERSENVis mer

Lånte den grusomste boka mora hadde lest

Karin Fossums lånekort åpnet en forbudt verden.

Les alle bibliotek-intervjuene her.

- Hvordan var biblioteket der du vokste opp?

- Jeg vokste opp i Sandefjord, så Sandefjord hovedbibliotek var mitt nærmeste bibliotek. Det ligger litt bortenfor sentrum, så jeg måtte gå et stykke for å komme dit. Leselysten var så stor at jeg ikke hadde noen problemer med å gå opp og ned for å låne bøker.

- Hva er ditt beste minne fra biblioteket?

- Jeg har en eldre bror som fikk lånekort før meg. Jeg aksepterte ikke at jeg ikke kunne få lånekort, siden jeg bare var ti år. Etter mye masing fikk jeg til slutt min far til å skrive et brev til biblioteket og be dem om å gi meg et eget lånekort. Å få det, var for meg nesten like stort som å bli konfirmert. Jeg gikk rett på ungdomsbøkene, siden de inneholdt litt mer forbudte og spennende ting. Hjemme pleide jeg å blafre med ørene for å plukke opp titler og forfattere jeg trodde kunne være interessante. Da mamma fortalte syklubben at «Intet nytt fra vestfronten» var den grusomste boka hun hadde lest, gikk jeg rett på biblioteket for å lese den. Hun sjekket sekken min da jeg kom hjem og tok den fra meg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Hvor mye bruker du biblioteket?

- I dag bruker jeg det lite. Jeg bruker Internett og antikvariater for å finne det jeg trenger av informasjon, og som forfatter har jeg også stor tilgang på bøker. Biblioteket bruker jeg når det er ting jeg sliter med å finne andre steder.

- Hvordan bruker du det, hva gjør du der?

- Da jeg var alene med to barn og hadde ekstremt dårlig økonomi var besøket på biblioteket i Lier ukas høydepunkt. Der kunne vi også finne musikk og kose oss i mange timer. Selv likte jeg godt å gå inn i magasinet der de gamle glemte bøkene sto. I dag er barna mine begge ivrige lesere.

- Hvordan er ditt drømmebibliotek?

- Det er et arkitektonisk sted med mange små rom, hjørner, kroker og dype stoler. Belysningen er dunkel eller kan justeres. Og så er det dødsens stille. Lukten av de lærinnbundne bøkene fyller rommet.

- Og den perfekte bibliotekar?

- Det var min barndoms Therese som ikke bare traff riktig på hva jeg likte å lese, men som ble glad hver gang jeg kom inn på biblioteket. Hun elsket jobben sin, var raus og dedikert i sitt yrke. Etter hvert som jeg ble eldre kom hun med «Tatt av vinden» og andre bøker som hun syntes jeg var moden for.

- Hvorfor er det viktig å ha folkebibliotek i Norge?

- Det er vår kulturelle arv som står i hyllene, og den skal være tilgjengelig for alle. Biblioteket skal være et raust og sjenerøst sted der alle blir tatt godt imot. En rockekonsert er en kulturell opplevelse som støyer, men stillheten er bibliotekene alene om. Vi lever i et veldig støyende samfunn, så den stillheten må vi verne om.

I morgen: Øystein Hauges beste bibliotekminner.