Lappekultur

Høyres historieløse forhold til kultur og næringsliv er typisk for debatten om hvordan samfunnet bør nyttigjøre seg kunst i markedsleninismens tidsalder.

PÅ KRONIKKPLASS 30. mai skriver Ole Mic Thommesen forbilledlig optimistisk om mulige samarbeidsformer for kunst-, kultur- og næringsliv. Thommesen er Høyres kulturpolitiske talsmann, og foreslår Forum for kultur og næringsliv som samarbeidsorgan. Forslaget begrunnes med at forumet «har som privat organisasjon det riktige ståsted for å utvikle den instansen vi etterspør». I tråd med denne underlige påstanden avfeier Thommesen Norsk Kulturråd og Innovasjon Norge som mulige instanser, fordi de vil «bli oppfattet som statens forlengede arm». Sannheten er snarere at staten har flere armer, og at Høyre ikke følger med på eget venstrehåndsarbeid?

LA MEG repetere: Forum for kultur og næringsliv ble etablert i et samarbeid mellom departementene for kultur, næring og handel i løpet av Stortingets sommerferie 2001. De respektive statsråder, Ellen Horn og Grethe Knudsen, kunngjorde prosjektet 14. mai samme år. Ved stiftelsen 27. august ble Elizabeth C. Bjørn-Hansen Føllesdal ansatt som daglig leder. Forumet er en medlemsforening, som etter eget utsagn drives «på ideell basis», dvs.: stort sett for offentlige midler. På hjemmesidene illustreres dette blant annet med en annonse for et «Seminar om nordiske penger». Den plumpe linken viser til noe den faktiske arrangøren, Norden i fokus, kaller et miniseminar om nordiske støtteordninger for kultur. Styret i Forum for kultur og næringsliv domineres av representanter for tunge statlige bedrifter og instanser. I årsmelding for 2003; den ferskeste som er tilgjengelig på nett, oppramses «viktige medspillere», i tillegg til søskenfora i Norden og Storbritannia: «Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet, NHO, Kultur- og Kirkedepartementet blant annet ved statsrådene, British Council». Bortsett fra NHO er alt dette offentlige størrelser, og det unødvendige, men jålete, tillegget «blant annet ved statsrådene» er typisk for den useriøse, talent- og substansløse ytringsformen som preger forumets virksomhet fra første stund. I denne nettkulturens tidsalder sender de ut et nyhetsbrev fire ganger i året, og det «fikk en ansiktsløftning i 2003». Samme år arrangerte de en stor konferanse, og av årsrapportens oppsummering kan vi slutte at den lyktes i å avføde flere mindre konferanser: «Høyt ansette foredragsholderne kom fra land som Danmark, Sverige og Storbritannia. Flere av foredragsholdere fra har siden blitt bedt om å bidra på andre konferanser rundt om i landet.» Foredragsholdere «fra» har tydeligvis lett for å komme til.

DET ER lett å drive gjøn med «Forum for kultur og næringsliv». Jeg har gjort det før (Samtiden nr. 1 2002), og kan vanskelig unngå å gjøre det nå, hvis Høyres og Ole Mic Thommesens forslag skal imøtegås med sitater fra forumets kommunikative virksomhet. Men om forumet opptrer latterlig, gir det oss ingen hjertelig latter: Virksomheten er stort sett offentlig finansiert, og alle ler på egen bekostning. Kanskje det blir morsommere å høre Høyres nye definisjon på privat initiativ? Er partiet blitt så liberalt at det står medlemmene fritt å definere sine kjerneverdier, så å si på privat initiativ? Tilleggsspørsmål: Hva er det ved Elizabeth C. Bjørn-Hansen Føllesdals virke, som kvalifiserer til mer kulturmidler enn de kvalifiserte?

Thommesen hevder at «det samarbeidet vi er ute etter kan ikke vedtas av en politisk myndighet, det må vokse nedenfra». Det er en av landets dyktigste og mest oppriktig engasjerte kulturpolitikere som har skrevet disse ordene, altså kan de ikke tolkes bokstavelig. Dette er typisk for debatten om hvordan samfunnet bør nyttiggjøre seg kunst og kultur i markedsleninismens tidsalder: Aktører fra det offentlige, halvoffentlige og private næringsliv uttaler seg strategisk, med formuleringer som i bokstavelig forstand, bevisst eller ubevisst, virker utsøkt historieløse, og som i beste fall er intetsigende. Historieløse? Her er en historie:


«DET VAR i Aaret 1874, at jeg i et Brev meddelte min gamle Ven, Dyremaleren Heinrich Leutemann - jeg husker ikke mere af hvilken Grund, at jeg skulde indføre en Renhjord paa 30 Stykker for at kunne forsyne forskellige zoologogiske Haver med disse Dyr. Kunstneren skrev så til mig, at det sikkert vilde vække stor Interesse, hvis jeg vilde lade en Lappe-Familie følge med Rensdyrene, og saa naturligvis lade den medføre sine Telte, Vaaben, Slæder og hele sit Husudstyr. Hvad der foresvævede Kunstneren i hans Brev, var sikkert kun det maleriske, nordiske Billede (...) Men i dette Forslag laa gemt den heldige Idé om Folkeudstillinger, der i det følgende Aar hægtede sig sammen til en broget Kæde. Lapper og Nubiere, Eskimoere og Somalier, Kalmukere og Indere, Singhalesere og Hottentotter, de forskelligste Zoners Beboere, ja endog Antipoder rakte i de kommende Aar saa at sige hinanden Haanden ved deres Tog gennem de europæiske Hovedstæder. Rækken begyndte med Lapperne. (...) Skønne kunde man just ikke kalde vore Gæster. Deres Hudfarve er et smudsigt gult, deres runde Hoved er bevokset med stride, sorte Haar, deres Øjne er lidt skraat stillede, Næsen lille og flad.»
Og så videre, sitat: Carl Hagenbecks «Dyr og Mennesker», Gyldendalske Boghandel i København og Kristiania, 1911. Knallsuksessen med folkeutstillingene reddet entreprenøren, etablereren og gründeren Hagenbeck ut av en økonomisk knipe: Bakgrunnen for den nye opplevelsesindustrien var «at Dyreforretningen omkring Midten af Halvfjerdserne begyndte at gaa mindre godt, saaledes at jeg naturligvis maatte tænke paa at udvide Forretningen i en eller anden ny Retning.»

JEG KUNNE NEVNT mange titalls, minst like lettsindige, historier om kulturpolitisk næringsdrift i en eller annen retning fra dagens Norge. For ikke å fornærme flere enn jeg allerede har gjort, valgte jeg i stedet et eldre eksempel, som for øvrig vitner om at heller ikke kunstnerrollen alltid er helt god. Likevel blir mange kunstnere, forfattere og andre kulturarbeidere moralsk forarget over galant forvaltningskåte, nonchalante innspill til omgangen med de vesentlige, kulturelle verdiene, som også Thommesen brenner for. Derfor bør han kanskje merke seg, at erfaring gjør mange av oss mer kritiske til ny profesjonsbygging i skjæringsfeltet mellom kunst, kultur og kommers, enn vi er til næringslivet.

I stedet appellerer Thommesens Høyre til NHO. Med flere BI-tunge aktører på markedet, hvordan unngår vi fjærlette aktører å ende opp som gamle dagers lappekultur? Det skriver Thommesen ingenting om.

Styreleder i Forum for kultur og næringsliv er Tove Veierød fra Hydro ASA. I Norsk Hydros jubileumsbok fra 1955 skildres tankene til Sam Eyde: «Han fant at den åndsretning som hadde båret våre store diktere, malere og tonekunstnere frem, hadde uttømt sin kraft. Og hvem skulle erstatte Bjørnson, Ibsen og Grieg?» Svaret er gitt: entreprenøren, teknokraten. Det er er fremdeles et urovekkende svar.