MESTER OG ELEV: «Jeg husker da jeg først forsto hvordan man spiller Chuck-gitar, det vil si lillefingerboogie, riktig. Det var min venn Stein Ramberg som viste meg at det ikke ligger i den venstre grephånda, men i høyrehånda», skriver Petter Baarli om sin store helt Chuck Berry før lørdagens Berry-konsert på Rockefeller i Oslo. Baarlis originale trykk av Chuck Berry ble nylig solgt under Baarlis utstilling på Mr. Pizza på Torshov. Illustrasjon: Petter Baarli / Montasje: Jan Iversen
MESTER OG ELEV: «Jeg husker da jeg først forsto hvordan man spiller Chuck-gitar, det vil si lillefingerboogie, riktig. Det var min venn Stein Ramberg som viste meg at det ikke ligger i den venstre grephånda, men i høyrehånda», skriver Petter Baarli om sin store helt Chuck Berry før lørdagens Berry-konsert på Rockefeller i Oslo. Baarlis originale trykk av Chuck Berry ble nylig solgt under Baarlis utstilling på Mr. Pizza på Torshov. Illustrasjon: Petter Baarli / Montasje: Jan IversenVis mer

«Chuck Berry får deg til å glemme livet i en times tid, og det er hva det handler om»

Les Backstreet Girls-gitarist Petter Baarli (48) håndskrevne essay om sin 87-årige gitarhelt og rockens grunnverdier.

IDEER: Dakka-dakka-dakka... Lyden av en boogielillefingergitar blir aldri feil. Den som startet opp dette heidundrende drivet var Charles Edward Anderson Berry. Kongen av rock'n'roll. Den ekte. Den som fortsatt troner øverst. 87 år gammel.

Det var han som skrev boka, rock'n'roll-læreboka. Selveste Chuck Fuckin' Berry. Tidenes låtskriver.

Han har ikke laget en eneste døv låt. For et sound han skapte. Spilt inn live i Chess Studio, én rørmikrofon plassert riktig i forhold til ståbassen og trommene og gitaren til Chuck. Perfeksjon, kalles det. Selv 60 år etter låter dette hardere, tøffere og mer ærlig enn det meste. På lørdag spiller han på Rockefeller i Oslo.

Chuck Berry er den kuleste, morsomste, beste, glupeste og vanskeligste gitarist, sanger og artist som har levd. Hvis du spør meg.

Han har det alle de andre mangler: Små historier fra hverdagen fortalt på to-tre sekunder, og spilt med en glede og feeling ingen kan matche. Jeg er selv gitarist, og har Chuck å takke når det kommer til måten jeg spiller på. Det er selvfølgelig andre helter også, Angus Young i AC/DC I hvert fall, men Chuck var først til å få gitaren til å synge som ei bjelle, bjeffe, hakke og le.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Chuck er en entertainer helt utenom det vanlige. Chuck har style. Fra topp til tå. Blid, elegant. Humor. Det er viktig, det!

Hans duckwalk er som å se Charlie George dundre inn vinnermålet for Arsenal i cupfinalen mot Liverpool i 1971. Eller som å se Messi rundspille alt og alle. Jeg har studert hans bevegelser siden jeg var liten gutt. Det er noe anti-døvt over en duckwalk. Jeg driter i hva andre sier.

Chuck Berry får deg til å glemme livet i en times tid, og det er hva det handler om. Ikke å ta deg tilbake til jobb og mas eller søndagsmiddagen med kaker og kaffe, noe som i hvert fall jeg hater.

Dakka-dakka-dakka... Tre grep. Spilt med en rytme og feel som ingen andre gjør etter ham. Hans rytmegitarspill er som å kjøre på motorveien i hundre med dine beste kamerater. Som iskald øl på en sommerdag - selv om det er kald høst, slaps og du er blakk og ikke rakk siste bussen hjem. Oktoberkvelder trenger Chuck på øret.

Jeg tror jeg har nesten alt av mannen. Det er et eller annet i musikken som er så ekte, en total motsats til nitti prosent av den andre musikken jeg hører i dag. De tidligste innspillingene fra Chess er udødelige overklassikere. Disse spilte Chuck inn på ettermiddagene, etter å ha jobbet hele dagen.

PETTER BAARLI: Artikkelforfatteren er født i 1965 og oppvokst på Skedsmokorset på Romerike. Grunnla Backstreet Girls sammen med brødrene Pål og Tom Kristensen i 1984. Før dette spilte han i bandene Riff Raff og Slips. Baarli kommer med soloplate i 2014 og jobber med en ny Backstreet Girls-plate. «Boogie Till You Puke» fra 1988 regnes som gruppas store klassiker. Foto: Sven Ove Bakke
PETTER BAARLI: Artikkelforfatteren er født i 1965 og oppvokst på Skedsmokorset på Romerike. Grunnla Backstreet Girls sammen med brødrene Pål og Tom Kristensen i 1984. Før dette spilte han i bandene Riff Raff og Slips. Baarli kommer med soloplate i 2014 og jobber med en ny Backstreet Girls-plate. «Boogie Till You Puke» fra 1988 regnes som gruppas store klassiker. Foto: Sven Ove Bakke Vis mer

Jeg har alltid likt Chuck, selv om jeg er ung. Jeg vokste opp med Slade, Quo, Stones og engelsk punk og pubrock. Og AC/DC. Men Chuck satte fingeren på akkurat det jeg var opptatt av.

Biler, damer og gøy i 1955. Gitar, damer og gøy er like moro i 2013. Boogie on. Korte låter, tre grep. Attitude. Gal, men god. Oppfinnsom. Lur. Chuck er punk. Ikke rart vi alle stjeler.

Og så introene hans: Da-da-da, da-la-ta, la-ta-ta, ta-ta-ta, da-da-da, da, ta-ta. «Johnny B. Goode», «Little Queenie», «Promised Land», «Dear Dad», «Sweet Little Rock'n'roller». Lista er lang, det er umulig å starte låter bedre enn dette. Derfor har vi en regel i Backstreet Girls (og den har vi holdt på cirka 16 LP-er) at det må være minst én «Chuck Berry-åpning» på en av låtene. Ellers er det jo ingen vits.

Egentlig burde alle musikere bare slutte å lage musikk. Vi trenger ikke flere låter - Chuck Berry har allerede skrevet dem. Så det er hva jeg gjør: Jeg stjeler og lurer og mikser og trikser med arven fra Chuck, helt til det blir meg. Du lager ikke brød med kalk.

«Når skal du vokse opp 'a?», sa en kjent skjeggete musiker til meg for ikke så lenge siden. Ha-ha. Det er her Chuck kommer inn. Han er en av grunnene til at sånne som meg ikke kommer til å vokse opp. Han er 87, men han holder deg ung. Hvis du hører på gitaren. Da-da-da. Hvorfor gjøre det så vanskelig?

Men det er ekstremt vanskelig å spille som Chuck - hvis du vil gjøre det riktig. 99 prosent av alle gitarister klarer det tydeligvis ikke. Jeg husker da jeg først forsto hvordan man spiller Chuck-gitar, det vil si «lillefingerboogie», riktig. Det var min venn Stein Ramberg som viste meg at det ikke ligger i den venstre grephånda, men i høyrehånda. Jeg røper selvfølgelig ikke dette usedvanlig nyttige trikset til andre. Primitivt, harry, dumt, men også med en unik villhet. Eric Clapton på en god dag vet at Chuck Berry på en dårlig dag blåser ham til månen, via Fetsund og Eidsvold, ned til Drøbak og opp igjen. «Chuck Berry is all you need, Peter», sa Angus Young til meg en gang. Og man lytter til ekspertene, gjør man ikke?

Jeg så Chuck på Rockefeller en gang på tidlig 90-tall. Han mistet plekteret ut i publikum. Da satte han seg ned ved siden av PA-anlegget og sa: «I want that pick». Da var det cirka hundre gitarister i salen som kastet opp plektre på scenen. Men Chuck skulle ha det han mistet. Det tok et kvarter, han fikk et plekter av bassisten sin, nølte litt, begynte å spille «Johnny B. Goode». Men i stedet for å synge, gikk han bakover på scenen, og til slutt forsvant han for godt.

For min del må han gjerne bli sur iblant, han har gjort seg fortjent til det. Jeg gikk fra Rockefeller med et smil om munnen. Det er totalt umulig ikke å bli i godt humør av Chuck Berry.

Det er mange folk i musikermiljøet som sier de elsker Chuck Berry. Til det sier jeg: Hva! Hvorfor låter de da som om de bare sitter og surmuler i de rutete skjortene sine? De spiller den ene mollakkorden etter den andre. De har det ikke gøy. Så hva er vitsen da? Jeg sier som George Thorogood: «Do it right, or don't do it at all».

Chuck Berry spiller på Rockefeller i Oslo på lørdag.