Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

«Enten i hodet eller beina»

Argumentet om at gymkarakteren trengs som moralsk støtte for de skolesvake gutta, holder ikke vann i møte med fakta.

Oslo, 20050610. Steinerskolen på Hovseter. Elever i klasserom og skolegård.
Foto: OLE C. H. THOMASSEN/Dagbladet






Ferdig behandlet av fotograf
Oslo, 20050610. Steinerskolen på Hovseter. Elever i klasserom og skolegård. Foto: OLE C. H. THOMASSEN/Dagbladet Ferdig behandlet av fotograf Vis mer

Gymfaget er et stadig tilbakevendende tema. Det skyldes gjerne en bekymring om at barn i dag er særlig inaktive (noe som bare delvis er riktig), og deretter den vanlige slutningen at dersom det finnes et samfunnsproblem, kan det løses gjennom å fikle litt på knottene i skolesystemet.

De aller fleste elevene deltar i dag i de fysiske aktivitetene på skolen. Det kan selvsagt stilles spørsmål ved om det er mange nok av dem. Men vi vet også at en god del faller utenfor: de som ikke er gode i idrett, eller av ulike grunner sliter med egen kropp, og så videre. Alle som har gått på en ungdomsskole har opplevd fenomenet.

Et mulig tiltak for å få disse med er å fjerne karakteren, og dermed slippe vurderingssituasjonene disse elevene opplever som ydmykende, og i tillegg kunne gjøre opplegget mer lystbetont og orientert rundt elevenes ønsker, i stedet for lærerens behov for å teste bestemte kompetanser.

Et av argumentene som kommer opp for å beholde karakteren er at dette er å gjøre flinke jenter en tjeneste, mens vi fratar «problemguttene» en mulighet til mestring. Ideen er eldgammel: Det finnes et skille mellom dem som er fysisk aktive, utagerende bøllegutter og flinke i sport, og de som er intellektuelle nerder uten muskler. Dessuten: Gutter er gode i sport, jenter er gode til å tenke.

Sigve Indregard.
Sigve Indregard. Vis mer

Vel. Realitetene i det faktiske gymfaget vi har i ungdomsskolen er annerledes. For det første er den sosiale gradienten - altså effekten av foreldrenes utdanning på barnas karakterer - like stor i gym som i norsk: Forskjellen mellom elever fra familier med inntil tre års universitetsutdannelse og elever fra familier med bare grunnskole er 0,8 karakterpoeng i snitt for norsk, og 0,7 karakterpoeng i snitt for gym, ifølge Statistisk sentralbyrå.

For det andre er kjønnsforskjellen ganske liten: 0,2 karakterpoeng i snitt.

For det tredje skårer gutter fra hjem med lav utdanning dårligere enn jenter fra hjem med høy utdanning. Tar vi bort karakteren, gjør vi altså ikke de «flinke pikene» noen tjeneste.

For det fjerde samvarierer karakteren i gym sterkt med prestasjoner i alle andre fag.

Noe av dette skyldes kanskje teoridelen av gymfaget, men det er sannsynlig (ut fra det forskningen sier om hvem som er aktive i idrett) at det er like mye til stede i den praktiske delen.

Realiteten er altså at «skoletapere» statistisk sett også er de som blir valgt sist på fotballaget i gymmen, og at oppslutningen om gymfaget er nokså lik blant jenter og gutter.

Det er mange gode grunner til å styrke den fysiske aktiviteten i skolen. Forsøk der man forkaster felles kroppsøving til fordel for elevenes egenproduserte opplegg har vært vellykkede. Men argumentet om at gymkarakteren trengs som moralsk støtte for de skolesvake gutta, holder ikke vann i møte med fakta. Mennesker har «det» faktisk ikke «enten i hodet eller bena».

Følg oss på Twitter
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media