Jeg liker godt å lese små korte intervjuer i lørdagsavisene. Slike intervjuer som avsluttes med spørsmålet om hvem man helst ville sitte fast i heisen med. Eller hvilket forhold man har til bruksanvisninger. Hvis spørsmålet om politikerforakt kommer, da spisser jeg ørene litt ekstra. For kan man egentlig ha politikerforakt? Jeg er full av beundring for politikere. De som kanskje startet allerede på ungdomsskolen med sitt heftige engasjement. For miljøet. Eller skolen. Jeg tar av meg hatten. Når jeg lukker øynene og tenker på en politiker, så tenker jeg at slik er det; de vil vårt aller beste og de er villige til å bruke hele sin karriere for å oppnå akkurat disse fine tingene for samfunnet vårt. Fred og ren natur og velferdsordninger og friske, røde eplekinn på glade barn født med ski på beina. Det vil de ha.

Jeg er ikke født i går. Jeg skjønner at politikere, akkurat som alle oss andre, også har dager da troen på de gode løsningene og kanskje også troen på de gode menneskene får seg en knekk. At tvilen kommer snikende. Og at man kanskje akkurat da er i valgkamp. Alles blikk er rettet mot dette politikermennesket, som kanskje akkurat da tviler på alt. Det må være et mareritt. Jeg har det sånn nå. Uten å være politiker. Jeg har begynt å tvile. Tvile på troen på de gode løsningene. Og på de menneskene som styrer og bestemmer og har vår skjebne i sine hender.