SKAM: La ikke våre barnebarn bli mobbet fordi de er norske. La det ikke bli et skjellsord, forbundet med kollektiv skam, skriver artikkelforfatteren. 
Foto: Plainpicture / NTB Scanpix
SKAM: La ikke våre barnebarn bli mobbet fordi de er norske. La det ikke bli et skjellsord, forbundet med kollektiv skam, skriver artikkelforfatteren. Foto: Plainpicture / NTB ScanpixVis mer

«J*vla nazihore!»

Åpent brev til Jonas, Erna, Siv, Knut Arild, Trine, Audun, Trygve og Rasmus.

Meninger

Nei, jeg kaller ikke dere det. JEG ble kalt det, i Roma for ti år siden.

Jeg har norsk pass og lys hud - men som medisinstudent i Tyskland antok alle at jeg var tysk da jeg dro på utveksling til andre utland. Og å være tysk var ikke en hedersbetegnelse.

Først tok jeg meg ikke nær av «vitser» på fester og ufine utsagn fra idioter. Men da jeg på sto i en australsk operasjonssal, og hyggelige kirurger ville fortelle meg hvordan de behandlet tyske leger der, var grensen nådd.

Ublygt berettet en kirurg hvordan de hadde «tatt for seg» en tysk kollega og hans forfedres oppførsel under 2. verdenskrig. «Til slutt begynte den voksne mannen å gråte!», avsluttet kirurgen med en nedsettende latter.

Mine innvendinger gjorde ingen forskjell. «Han er tysk - det må han tåle».

Hvorfor forteller jeg dette? Har jeg ikke forstått hvor risikabelt det er å «hitle» en debatt?

Jo da. Jeg har opplevd, nærmest ved en feil, hvordan det er å bli «hitlet»; å kjenne forfedrenes skam på kroppen, få skyld for noe du ikke har gjort - men som du så gjerne skulle ha ugjort. Og jeg har sett hvordan det er å bøye hodet i skam. Aldri si imot. Fordi du ikke vet eller tør å forklare hvordan dette ikke angår deg. Til det er forbrytelsen for stor.

Jeg har tenkt mye på siste tids asylpolitikk - det brede forliket. Europas land kjemper om å være strengest. Flyktninger (overlevende!) kalles lykkejegere og verre ting, fratas verdisaker og interneres nærmest, før de returneres til et usikkert tredjeland. Asylinstituttet og rettssikkerheten innskrenkes kraftig.

Jeg tror vi begår et stort feiltrinn, i hvilke lover vi vedtar for asylpolitikken og hvilke verdier vi legger til grunn for asyldebatten.

Jeg vil ikke gjøre debatten ufin, unyansert eller stemple noen. Naziregimet var - og er - uten sidestykke.

Jeg forteller dette fordi jeg vil vise hvor lenge feiltrinn kan sitte i.

Ettertiden kommer til å dømme oss. Deres dom kan være vår samvittighet.

Enkelte feil er det nesten umulig å rette opp i. La ikke våre barnebarn bli mobbet fordi de er norske. La det ikke bli et skjellsord, forbundet med kollektiv skam.

I stedet for å forsøke å stenge så mange som mulig ute, bør Norge ta fram festtalene og faktisk være det landet der menneskerettigheter står sterkt. La Norge være et sted der mennesker på flukt kan få en trygg havn.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook