IRRELEVANT HVOR DET SKJER: «Det reelle problemet er hvis barnet ditt for eksempel får seksuelle tilnærminger fra en voksen — kanskje en voksen som utgir seg for å være en annen enn de virkelig er. Og det kan skje på Facebook, tekstmeldinger, fritidsklubben eller et hvilket som helst annet sted», skriver Ida Aalen. Illustrasjonsfoto: Jørn H. Moen
IRRELEVANT HVOR DET SKJER: «Det reelle problemet er hvis barnet ditt for eksempel får seksuelle tilnærminger fra en voksen — kanskje en voksen som utgir seg for å være en annen enn de virkelig er. Og det kan skje på Facebook, tekstmeldinger, fritidsklubben eller et hvilket som helst annet sted», skriver Ida Aalen. Illustrasjonsfoto: Jørn H. MoenVis mer

«Lettkledde ungdommer sexmobbes på naken-app»

Dette er ikke en ekte overskrift, men det kunne kanskje vært det. Pressens sensasjonalisme og moralsk panikk fra aktører som Barnevakten bidrar til at foreldre får dårlige råd om hvordan de skal hjelpe og beskytte sine barn.

Meninger

21. januar i år kunne man lese i NRK at «Kik er en mobilapp hvor brukere kan sende gratis meldinger og bilder til hverandre. Politiet har avdekket flere tilfeller hvor ungdom skal ha avtalt sexmøter og sendt nakenbilder via den populære appen.»

Det hørtes så kjent ut. La oss ta en titt i arkivet.

7. januar, 2013, NRK: «Mobbing, sexting og nakenbilder blant barn og unge. Den sosiale bildedelingstjenesten Snapchat skaper bekymring hos rektorer, forskere og netteksperter.»

28. juli, 2012, VG: «Tenåringer over hele landet har fått en ny boltreplass - nettstedet Formspring. [...] Er du først logget inn på nettstedet tar det ikke lang tid før man kommer over spørsmål som ?er du jomfru?, ?hvem er tykkest i klassen? og ?har du hatt sex med X?.»

5. mars, 2012, Dagsavisen: «Foreldrene var glade for at åtteåringen utforsket det populære ordspillet Wordfeud. Helt til jenta og hennes venninne ble antastet av en eldre mann.»

8. oktober, 2011, VG: «Du har hørt om teksting. [...] Den nye trenden innenfor mobilteknologiens verden kalles «sexting». Dette går ut på å sende og motta bilder eller tekstmeldinger av seksuell karakter.»

14. november, 2010, Dagbladet: «Barn ned i 10-årsalderen presses av voksne menn til å strippe og leke med seg selv på [Chatroulette].»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ja, vi kan gå enda lenger tilbake:

19. april, 2004, NTB: «En ny sexmote sprer seg som ild i tørt gress blant britiske ungdommer. «Toothing» kalles metoden, der tilfeldige partnere plukkes opp ved hjelp av mobiltelefonen. [...] Navnet «Toothing» henspiller på bruken av Bluetooth, en teknologi som brukes til trådløs overføring av data og på norsk kalles Blåtann.»

3. desember, 2001, VG: «Toppløse og halvnakne jenter helt ned til 13-14 år søker sexpartnere på [Spraydate]. Mange av dem får svar av eldre menn.»

11. mai, 1999: VG: «Når jenter logger seg på IRC, blir de ofte møtt av en bølge av flørting og sjekking. I noen tilfeller føler de seg virtuelt voldtatt på nettet.»

Med jevne mellomrom gir media beskjed om at det er noe foreldrene skal bekymre seg over, og altfor ofte ender den litt tabloide konklusjonen opp med å bli at foreldrene skal holde barna sine unna en helt konkret nettjeneste. Altfor ofte henter pressen inn organisasjonen Barnevakten for å gi foreldrene råd. Men Barnevakten er heleid av Familie & Medier, som har som visjon at «Vi vil representere en mediekompetanse med kristne verdier som rettesnor». Det er med andre ord verken forskning eller jus som har forrang når de gir råd, men kristne verdier.

Den ene nettjenesten som ser ut til å ha kommet inn i varmen er Facebook, som foreldrene selv har inntatt. Aldersgruppen 30-44 er nå den som mest aktivt deler bilder og statusoppdateringer på Facebook, ifølge tall fra TNS Gallup. Bilder av bollebaking og skigåing og «trivelig kveld med favorittjentene <3 <3 <3» fyller opp foreldregenerasjonens nyhetsstrøm. Tidligere hadde Facebook en aldersgrense på 13 år. Dermed er det ikke rart om Facebook framstår som trygt og kjent. En app du første gang hører om fordi ei avis slår det opp som den siste «mobbeappen» eller «sexappen» eller «nakenbildeappen» er selvsagt noe ryggmargsrefleksen forteller deg at du skal holde ungene dine langt unna.

Utfordringen er at jo mer konkrete rådene er, jo dårligere er de gjerne. Et eksempel er aldersgrenser: En app som Kik har 17 års aldersgrense. Men den aldersgrensen er ikke diktert av norske lover eller retningslinjer. Det er Apples retningslinjer som gjør at appen får denne aldersgrensen, og disse retningslinjene henger sammen med de noe mer puritanske lover og normer man finner i USA.

Men aldersgrenser på slike kommunikasjonstjenester er en dårlig idé og en sovepute. Man gir aldersgrenser på film og dataspill, men den store forskjellen er at i film og dataspill er innholdet definert. Vi vet hvor mye sex det er i en film eller et spill. Hvor mye vold det er. Men innholdet i kommunikasjonsmedier er per definisjon ikke forhåndsdefinert. Det kommer jo helt an på hva vi bruker dem til, og det viktige er derfor å lære barn fornuftig bruk.

Hva vil foreldrene oppnå ved å forby tenåringene sine å bruke apper som Kik eller Snapchat? Om tenåringene følger forbudet, vil de kanskje falle utenfor kommunikasjonen med vennegjengen, fordi det er det «alle» bruker (omtrent to av tre i aldersgruppen 15-29 år bruker Snapchat daglig, ifølge TNS Gallup). Om de omgår forbudet, vil terskelen for å si ifra til sine foreldre om man faktisk opplever noe ubehagelig heves, ettersom man da må avsløre at man har gjort noe man har fått beskjed om å ikke gjøre.

Om det barna alltid har lært er å holde seg unna nettjeneste X, og respektere aldersgrense Y, vil de heller ikke være rustet til å møte problemet som man får tro det egentlig advares mot når de når denne aldersgrensen. For problemet er jo ikke Kik Messenger. Eller blåtann. Eller IRC. Eller mobiltelefoner. Det reelle problemet er hvis barnet ditt for eksempel får seksuelle tilnærminger fra en voksen - kanskje en voksen som utgir seg for å være en annen enn de virkelig er. Og det kan skje på Facebook, tekstmeldinger, fritidsklubben eller et hvilket som helst annet sted. Presseklippene ovenfor viser for det første pressens sensasjonalisme og krisemaksimering, men også at de fleste kommunikasjonsteknologier kan brukes av voksne til å tilnærme seg barn - om det er det man ønsker.

At det sosiale livet nå også leves ut gjennom ulike apper og nettjenester, er ikke til å unngå. Det mangler ikke på påstander om at dagens tenåringer ikke har grenser og inget ønske om privatliv. Men det som går igjen i forskningen på tenåringenes bruk av sosiale medier, er at de er mer opptatt av sosialt privatliv enn personvern. De vil selv bestemme hvilken informasjon de deler, og med hvem. De vil gjerne dele med venner og ganske så mange jevnaldrende - men helst uten at foreldre og andre voksne blander seg inn.

I 2009 oppdaterte Redd Barna derfor sine nettvettregler, blant annet i etterkant av kritikk fra forsker Petter Bae Brandtzæg. Ut forsvant råd nummer 1: «Vær anonym. Ikke oppgi hva du heter, hvor du bor eller hvilken skole du går på.» I stedet blir barna nå bedt om å «Ta med noen du stoler på hvis du skal møte noen du har blitt kjent med på nettet, og møt dem på et offentlig sted.» I stedet for å fokusere på aldersgrenser og konkrete apper, er det heller nettvettrådet «Husk at det er lett å lyve på nettet, ikke tro på alt som andre skriver» som foreldrene bør videreformidle til sine barn.