Fra avstand ser ikke Kayaköy ut som en landsby, men som en forsømt kirkegård, med ruiner så langt øyet kan se. Ruinene var en gang noens hjem: et soverom med peis, et kjøkken med ovn, et jordtoalett, en hageflekk. Familiene hadde i tillegg et stykke jord til å dyrke mat i. Nede på sletta ble det dyrket tobakk. Regn ble samlet på de flate takene og ført ned langs husveggen, til en sisterne. Da grekerne ble tvunget til å dra, lot de så godt som alt bli igjen. Moren vasket rent, faren slukket flammene i peisen, ungene tok med seg yndlingslekene sine, og så gikk de ut av huset og låste døra etter seg. Kaffekoppene ble stående igjen på bordet.

Grekerne hadde hester, kanskje en ku de melket, noen høner så de kunne få egg, en katt for kosens skyld. Alt måtte bli igjen. Før 1923 ville det vært skyggefullt og smalt i disse trange gatene mellom husene, i dag er det solrikt, støvete og uutholdelig hett, selv om kalenderen sier at vi er i oktober. Hvis man ikke kjenner til historien, vil man kunne tro at ruinene er mange hundre år gamle. Vinteren er røff i dalen. Bygningene har eldes raskt.