Fra avstand ser ikke Kayaköy ut som en landsby, men som en forsømt kirkegård, med ruiner så langt øyet kan se. Ruinene var en gang noens hjem: et soverom med peis, et kjøkken med ovn, et jordtoalett, en hageflekk. Familiene hadde i tillegg et stykke jord til å dyrke mat i. Nede på sletta ble det dyrket tobakk. Regn ble samlet på de flate takene og ført ned langs husveggen, til en sisterne. Da grekerne ble tvunget til å dra, lot de så godt som alt bli igjen. Moren vasket rent, faren slukket flammene i peisen, ungene tok med seg yndlingslekene sine, og så gikk de ut av huset og låste døra etter seg. Kaffekoppene ble stående igjen på bordet.