SOMMER I LITTERATUREN: De varme sommermånedene har vært kulisser for svært mange norske romaner.

Foto: Håkon Eikesdal
SOMMER I LITTERATUREN: De varme sommermånedene har vært kulisser for svært mange norske romaner. Foto: Håkon EikesdalVis mer

«Luften er fylt av hvisken»

Hva er det med forfattere og sommermånedene?

||| Hva er en sommerbok? Tove Jansson har satt en slags standard med boka hun kalte «Sommerboken», anmeldt denne uka.

En sommerbok kan selvsagt være en bok som forsøker å fange inn den særegne stemningen den varmeste årstida byr på.

Få norske romaner bruker sommeren så effektivt som kulisse som Axel Jensens «Line» (1959). Den starter riktignok i april, men snart har sommeren festet grepet, og da lyder det slik: «Ute er det sommer. Soldråper skjener over skifertak, lyner i vinduer og renner lydløst ned mot gaten. Teppet er gått opp for full trafikk og himmelen vaier over scenen som et mektig silkeflagg. Det er juni. Luften dirrer. Insekter og ekshaust og blomsterstøv

Og litt seinere: «St. Hans...Det damper av jorden. De utslåtte plenene omkring huset reiser seg efter regnet, sakte, forundret, strå for strå, som om de så vidt har sluppet fra det med livet. Solen står høyt med et hvitt skrikende lys.»

Axel Jensen er en av mange norske forfattere som var forhekset av Knut Hamsun. Man kjenner igjen poesien, for eksempel fra «Pan» (1894), som innleder med at fortelleren grubler over «Nordlandssommerens evige dag», denne tida da «natt ble dag og aldri var det en stjerne å se på himmelen.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Eller følgende, som gjentas som et omkved i et av romanens kapitler: «Det begynte å bli ingen natt, solen dukket så vidt skiven ned i havet og kom så opp igjen, rød, fornyet, som om den hadde vært nede og drukket. Og luften er fylt av hvisken.»

Litteraturen er full av bøker som foregår i lys fra juni- og julinetter. Herman Wildenvey ble kalt «sommerens dikter», og Jan Erik Vold lot sin «Mor godhjertas glade versjon. Ja» (1968) spilles ut i et jublende, melankolsk sommerlys. Tarjei Vesaas fanger inn sommerens magi i mange av sin suverene noveller.

Sommeren på Østlandet er knapt fanget bedre enn Alf Prøysen gjorde det, for eksempel i «Så seile vi på Mjøsa». Sørlandet skildres i så forskjellige verker som Gabriel Scotts «Kilden» (1918) og Sigurd Hoels «Syndere i sommersol» (1927). Gunnar Larsen er Nordmarkas og de tomme Oslo-gaters poet i romaner som «I sommer» (1932) og «Weekend i evigheten» (1934). Sommer og våknende pubertet? Les Knut Faldbakkens «Insektsommer» (1972).

Men sommerboka kan jo også være den boka du selv leste en sommerferie, enten det var frøken Detektiv, Hardy-guttene eller kanskje din aller første voksenroman. Noen linjer fra en slik bok kan være nok til å få de mest flammende minner til å slå opp i erindringen.

Bøker kan være huskelapper til ditt eget liv, og kanskje er sommeren tida for å repetere dem i ettertankens flimrende drømmelys.

Inntil det går som i «Line»: «Sommeren er omme. Og når sommeren er omme kommer en tid da luften blir rødgyllen, klar som vin.» Da er bokhøsten over oss, og julinattens myke meditasjon avløses av jakten etter siste nytt på den litterære catwalken. Nyt stemningen mens den er der.