BRUTALT: «Den setningen har hjulpet meg mye. Først og fremst fordi den fikk meg til å forstå, i all min skam og usikkerhet, at det jeg hadde vært igjennom var brutalt og jævlig, jævlig nok til at jeg ikke var svak som knakk under det. (...) Det var også setningen som robba meg for en del av det lille håpet jeg fortsatt hadde», skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Frank Karlsen
BRUTALT: «Den setningen har hjulpet meg mye. Først og fremst fordi den fikk meg til å forstå, i all min skam og usikkerhet, at det jeg hadde vært igjennom var brutalt og jævlig, jævlig nok til at jeg ikke var svak som knakk under det. (...) Det var også setningen som robba meg for en del av det lille håpet jeg fortsatt hadde», skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Frank KarlsenVis mer

«Når man blir voldtatt, mister man en del av seg selv»

Det som hjalp meg mest da jeg var i krise var også noe av det som hindret meg mest i å komme ut av krisen.

Meninger

Jeg hører denne setningen overalt hele tiden. Første gang jeg hørte den, var på TV, en relativt ung dame snakket om sin opplevelse av voldtekt. I løpet av intervjuet hadde både intervjuobjektet og den eldre damen som intervjuet henne sagt «Når man blir voldtatt, er det en del av deg som blir drept» flere ganger. Dette var like etter at jeg hadde blitt voldtatt selv og setningen ga fullstendig mening.

Den setningen har hjulpet meg mye. Først og fremst fordi den fikk meg til å forstå, i all min skam og usikkerhet, at det jeg hadde vært igjennom var brutalt og jævlig, jævlig nok til at jeg ikke var svak som knakk under det. Nesten like viktig var det at det ble den ene setningen jeg brukte for å beskrive for mine nærmeste hvorfor ting ikke gikk bra og hvordan det føltes å ha blitt voldtatt i en alder av 17 år. Den setningen gjorde det mulig for meg å beskrive umulige følelser uten å måtte utlevere for mye.

Nå har det gått åtte år. Åtte år med levd liv, men også åtte år med konstant kamp for å bli kvitt mitt eget sinne, finne tilbake til meg selv og ikke minst til å finne tilbake tilliten til mennesker.

Som 17-åring var jeg i full sving med å prøve å finne ut hvem jeg var. Jeg følte jeg hadde opplevd hele verden og jeg hadde endelig begynt å forutse mine egne følelser, bestemme meg for egne meninger og være ordentlig bevisst på ønskene og valgene mine. Jeg visste også at jeg absolutt ikke var ferdig.

Alt jeg hadde bygd opp raste sammen da jeg opplevde voldtekt. Det føltes som jeg startet på nytt, men jeg ble også bevisst på hvor lite jeg som cocky 17-åring egentlig hadde skjønt av hvem jeg var og at jeg kanskje aldri kom til å forstå det helt.

Hvis man starter med det utgangspunktet, og så får beskjed om at man ved å bli voldtatt mister en del av seg selv, er det fare for at man ender opp med å føle at man er i en ganske håpløs situasjon. Setningen, som før hadde hjulpet meg med å beskrive det jeg følte da jeg fortsatt var i total krise var plutselig setningen som satte meg i bås med millioner av andre voldtektsoverlevere, både kvinner og menn, som har egne historier og egne måter å takle disse på. Samtidig var det også setningen som robba meg for en del av det lille håpet jeg fortsatt hadde.

For noen år siden var det en kampanje på T-banen som oppfordret til å melde fra om man mistenkte at man kjente til barn som var utsatt for incest eller voksne som var overgripere. På plakatene var det bilder av barn med teksten: «Dette barnet kommer aldri til å bli det samme igjen». Bli det samme som vedkommende var som barn? Nei, antakeligvis ikke, det er det heldigvis få av oss som blir. Men at man skal ta fra dette barnet sjansen til å trosse smerten, sorgen, alle følelsene som kan dukke opp rundt en sånn opplevelse muligheten til å tenke at man fortsatt kan bli den beste versjonen av seg selv, syns jeg er problematisk.

Jeg mener ikke at alle som benytter deg av disse setningene mener akkurat dette, og jeg mener heller ikke at alle som kjenner seg igjen i disse setningene tar feil. Jeg mener derimot at man må være forsiktig med å generalisere ettervirkningene av voldtekt og man må være forsiktige med å ta håpet fra mennesker som har overlevd overgrep. Alle reagerer forskjellig og jeg vet at jeg, etter noe som føles som tusen år med kamp, endelig føler at det jeg mistet nå brenner sterkere i meg enn noen gang og at jeg føler meg mer hel enn jeg noen gang har gjort før, mer hel enn jeg noen gang håpet at jeg skulle bli.

Det kan hende jeg hadde kjent på mer håp tidligere om jeg ikke hadde blitt fortalt fra alle kanter og dermed også fra meg selv at jeg aldri kunne bli den samme igjen og at en del av meg hadde blitt drept. Det som hjalp meg mest da jeg var i krise var også noe av det som hindret meg mest i å komme ut av krisen.