KOMMER TIL HØSTEN: Hver uke i sommer presenterer Dagbladet utdrag fra noen av høstens mest imøtesette romaner. Jan Kjærstads nye bok er først ut. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
KOMMER TIL HØSTEN: Hver uke i sommer presenterer Dagbladet utdrag fra noen av høstens mest imøtesette romaner. Jan Kjærstads nye bok er først ut. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

«Normans område»

Les utdrag fra Jan Kjærstads nye roman.

Les intervju med Jan Kjærstad her.

Jeg kan ikke stadfeste nøyaktig når jeg begynte å lese, altså på ordentlig, men på et tidspunkt la jeg de Matchbox-bilene jeg likte å ha stående i hyllen på rommet mitt, i en liten koffert og plasserte bøker der isteden. Egentlig var ikke overgangen så stor, det handlet i begge tilfelle om innlevelse. I mange år kunne jeg gå inn i en egen verden, en helt reell verden, via små, detaljrike kopier av en Cadillac, en Cola-bil, en trailer, en portabel pølsekiosk (der man til og med kunne åpne luken). Nå overtok bøkene som springbrett for innbilningskraften.

Om vinteren i sjette klasse dumpet jeg over en bok som tente oppmerksomheten min på en så eksepsjonell måte at innholdet liksom ble værende i meg. Den vesle romanen het «Veveren fra Raveloe» og var skrevet av George Eliot (som jeg naturligvis trodde var en mann). Ikke lenge etterpå ga læreren oss en oppgave, vi skulle ta med «Det beste jeg vet» og vise det frem for klassen. Fordi vi bodde på Grünerløkka og skolen lå rett ved den sjokoladefabrikken alle var så stolte av («det dufter iallfall bedre her i strøket enn i Moss!» som Bøtta sa), hadde flere med seg konfektesker. Jeg tok med en bok, «Veveren fra Raveloe». «Jeg slukte den i ett jafs!» sa jeg da det var min tur til å stå oppe ved kateteret, sikkert et par hakk for eplekjekk. Og siden alle disse konfekteskene hadde gjort meg irritert og siden vi liksom skulle begrunne våre valg, holdt jeg boken i været og la til: «Dette er mye bedre enn sjokolade!»

Om ikke annet høstet jeg latter. Også læreren lo. Men noen ble forbannet. Etter skolen gjorde jeg lekser hos Viggo som bodde øverst i Markveien. På hjemtur støtte jeg på Siggen, Bøtta og Truls, de tre sterkeste guttene i klassen, som sto på hjørnet av Paulus' plass og sparket isklumper mens de ropte ukvemsord etter gamle damer. Straks jeg kom forbi, presset de meg ampert og hoiende inn i den folketomme veistumpen mellom Steenstrups gate og Markveien, en gate som på denne tiden mysteriøst nok ikke het noe og som vi ungene derfor kalte Gaten uten navn.

Her, i denne passasjen som virket ekstra øde og forblåst på den snørike og styggkalde vinterdagen, ble jeg ettertrykkelig dynket før Siggen skubbet meg opp mot veggen og hveste: «Så du synes bøker er bedre enn sjokolade, hæh?» Jeg trenger neppe å si at alle tre, nærmest siklende, hadde vist frem svære, tomme Kong Haakon-esker. Truls ga meg en deis så jeg begynte å blø i underleppen. «Den påstanden skal du faen meg få tygge i deg!» sa Siggen, og som om kravet ga Bøtta en idé, rev han av meg ranselen og rotet oppi til han fant «Veveren fra Raveloe». Han løftet romanen ondt i været, som et bevis på mitt svik, før han åpnet boken og rev ut en side. «Spis den!» sa han. «Ja, et den, for faen!» sa de andre. «Så får vi se om du synes det er bedre enn sjokolade, jævla smisker!» De gapskrattet. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, men fant ut at det beste ville være å ta dem på ordet, så jeg grep siden og rev den i biter før jeg ga meg til å stappe dem i munnen som om jeg var skrubbsulten og endelig hadde funnet føde. Jeg gomlet som en vanvittig på papiret, mumlet namnam, fikk faktisk, ved hjelp av spyttet, svelget en god del. Samtidig begynte jeg å grine, ikke fordi det var ubehagelig - papiret smakte i grunnen litt søtt, som honning - men fordi jeg ikke visste hva jeg skulle oppgi som forklaring når jeg leverte den ødelagte boken tilbake på biblioteket. Det hatefulle uttrykket hadde forsvunnet fra fjesene til Siggen, Bøtta og Truls, de virket isteden redde for at jeg skulle sette papiret i halsen, bli kvalt. Eller for at det skulle klikke for meg der jeg sto til knærne i snøen med fråden ut av kjeften og mens jeg strigråt.

De trakk seg skyndsomt ut av Gaten uten navn, som jeg i tankene straks omdøpte til Victoria-stredet, siden far hadde fortalt meg den grusomme, helt jævlige, historien om hvordan det gikk med ekspedisjonen til offiseren og polarforskeren John Franklin da de skulle forsøke å seile gjennom Nordvestpassasjen i 1840-årene. Hele mannskapet omkom, antakelig både av sykdom og sult, og da man flerfoldige år senere fant noen av likene, på kysten av King William Island, skjønte man at medlemmene av ekspedisjonen som en siste utvei til og med hadde tydd til kannibalisme. Hvilken hunger! Jeg kom på historien da jeg denne bikkjekalde vinterdagen og med klærne fulle av snø tygde i meg en side fra en bok som i et desperat forsøk på å overleve. Visst faen skulle gatestubben fra nå av hete Victoria-stredet, da alle spor etter Franklins skip, med de dystre navnene Erebus og Terror, endte der.

Som sagt har jeg alltid vært skeptisk til virkeligheten («virkeligheten»), noe ikke minst mor og hennes mangslungne medisinskap må ta æren for. Ved middagsbordet denne dagen - mor hadde allerede inntatt en forrett med stemningshevende virkning, for å si det sånn - fikk hun øye på leppen min og spurte hva som hadde hendt. «Jeg tryna på isen», sa jeg. «Hvor da?» sa mor. «I Gaten uten navn», sa jeg. Hun betraktet meg lenge, og blikket fortalte at en gate uten navn rett og slett ikke kunne eksistere. Ergo slo hun seg til ro (eller enda mer til ro), som om uhellet aldri hadde skjedd, til tross for blodsporene på haken.

Takket være Amund Holth, som hadde sett opptrinnet og i tillegg var en verdensmester i å overdrive, gikk det snart et rykte om at jeg hadde spist en hel bok, med permer og alt. Jeg tror episoden ga meg en viss respekt, iallfall ble jeg aldri plaget igjen, ikke en eneste gang i løpet av skoleårene var det noen som ropte «bokorm» eller denslags etter meg.

Det å lese - eller nær sagt spise - «Veveren fra Raveloe» av George Eliot (ti år senere slo jeg opp med en jente som ikke ville innse at Middlemarch er 1800-tallets beste engelske roman) var en fundamenterende opplevelse. Jeg tenkte senere at den siden jeg svelget, måtte ha lagt en vevstol inn i meg, maken til den Silas Marner satt ved i romanen, for når jeg leste nye bøker, vel å merke gode bøker, kunne jeg nesten ha en fysisk fornemmelse av at noe vevde i meg (som om øynene hermet skyttelens bevegelser, hver linje var en tråd). At noe ble skapt. Noe som utvidet meg, utvidet verden.