Oslo, 20100607 Forfatter Vigdis Hjort på Kalvøya.  Til Sommerboka.
Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
Oslo, 20100607 Forfatter Vigdis Hjort på Kalvøya. Til Sommerboka. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

«Snakk til meg»

Les utdrag fra Vigdis Hjorths kommende roman.

||| Hver lørdag i sommer presenterer Dagbladet utdrag fra høstens mest imøtesette romaner. Utdragene publiseres på Db.no/litteratur mandagen etter.

Les intervju med Vigdis Hjorth her.

Han fant saken på computeren. Det gjaldt altså en søknad om besøksvisum for en cubansk statsborger, stemte det at jeg hadde levert inn en slik. Ja. Het jeg det jeg hadde skrevet at jeg het. Ja. Var jeg født på den datoen, i den måneden, i det året jeg hadde skrevet i søknaden. Ja. Formaliteter. Sivilstand? Enslig, eller var enke en kategori?

Han kikket opp på meg et øyeblikk. Det er lenge siden, sa jeg så han ikke skulle føle seg forpliktet til å sette opp et trist fjes, så han ikke skulle tro dette med cubaneren var en slags erstatnings......kjærlighet. Han nikket og skrev. Og min stilling?

Jeg sa det med samme motvilje som alltid, han reagerte ikke. Inntekt? Som på lønnslippen som lå vedlagt, skulle jeg gjenta alt. Ja. Hadde jeg forsørgeransvar. Jeg hadde en sønn på tjuetre som studerte i utlandet, gjaldt det? Nei. Hvor store var lånene. Små. All informasjon talte til min fordel. Solid økonomi. Full oversikt. Ikke noe rulleblad, ingen fartsbot, ikke engang en parkeringsbot, slå den! Et menneske til å stole på. Hederlig i all sin ferd, som ikke ville finne på å lure noen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men som ikke av den grunn var lett å lure, det måtte jeg få fram. Vanskeligere enn jeg hadde forestilt meg. Han ordla seg uventet. Du har vært på Cuba? Ja. Da og da? Ja. Han så på meg over brilleglassene. Og der traff du, lente seg fram mot skjermen og prøvde å formulere det fremmede navnet, Enrique Tomino Guardes. Jeg nikket. Og denne Enrique Tomino Guardes er å betrakte som din kjæreste? Der var ordet, jeg slapp å si det selv.

Jeg la hodet mot skulderen, han spurte igjen, jeg nikket. Da skriver jeg det, sa han og så alvorlig på meg, jeg protesterte ikke, så skrev han vel det og brukte lang tid på et såpass kort ord. Og hvor møtte du denne, han gjentok navnet feil igjen. Og hvordan? I hotellhagen. Javel, og hva gjorde denne Enrique, sa han igjen feil og liksom fortrolig på fornavn nå for at jeg skulle slappe av og føle meg hjemme og trygg og forsnakke meg, jeg rødmet, stammet.

Han spilte trommer. Han spilte trommer, gjentok han, i hagen på hotellet der du bodde, er det riktig forstått. Det lød fælt i hans munn. Ja. Og så? Så kom vi i prat. Var det Enrique som tok kontakt? Et lurespørsmål? Jeg sa han interesserte seg for bøkene mine, jeg la ut om bøkene mine. Om Cubas politiske historie, om Enriques gode engelsk grunnet studiene ved universitetet i Havanna, jeg sa han var jurist med internasjonal rett som spesiale, hadde gledet meg til å si akkurat det som om det ville falle i god jord, nå forsto jeg det ikke fantes god jord i denne mannen, det fantes ikke formildende informasjon, de hadde bestemt seg.

Javel, en jurist som spiller trommer i hotellhager om kvelden er vel ikke helt vanlig. Vanlig på Cuba, de trenger konvertible pesos og vil være nær turistene. Så de trenger konvertible pesos og vil være nær turister, sa han langsomt med vekt på hvert ord, det lød ikke pent. Er det det du sier. Jeg nikket, det var på en måte det jeg sa, det var ikke ulovlig, hva ville vi selv gjort.

Hvordan vet du at han er jurist? Hvordan visste jeg at han var jurist. Hadde jeg sett eksamenspapiret? Det kunne sikkert framskaffes sa jeg, hvis det er relevant for saken. Kunne legges ved den allerede urimelig svære bunken med dokumenter saken min besto av og bidra til å drukne hele Utlendingsdirektoratet i papir. Sa det ikke, behersket meg, hadde alltid kunnet beherskelsens kunst, men sjelden utøvet den, det hadde ikke vært mye å beherske.

Og så? Og så? Jeg fryktet et øyeblikk at han skulle bruke uttrykket søt musikk, det gjorde han heldigvis ikke. Når utviklet det seg til.....noe mer, sa han, de gikk på kurs for å lære å ordlegge seg. Etter omtrent en uke, sa jeg, hadde bestemt meg for at det var bedre han syntes det var for fort enn at han syntes vi hadde kjent hverandre for kort, jeg ofret mitt gode rykte.

En uke, gjentok han tenksomt. Og du var på Cuba i hvor mange dager. Tjuefire. Så dere var kjærester i søtten dager, der var ordet igjen. Jeg svarte ikke. Han gjentok setningen og spurte om det var riktig oppsummert. Jeg kunne ikke nekte. Og hvem tok initiativet til...... Hva kom nå, jeg sank i stolen, han begynte på nytt. Hvem tok initiativet til, han stoppet opp som om han ville jeg skulle svare før han måtte si det, men jeg hjalp ham ikke, så måtte det ut: intimt samkvem. Hva var riktig svar her. Han? Jeg? Det bare ble sånn?

Det senket seg en beklemmende stillhet i rommet. Vi så på hverandre, jeg åpnet ikke munnen. Nekter du å forklare deg, spurte han etter en stund, det kom en slags lyd ut av meg. Du vet, sa han, Norge kan ikke være trampoline for cubanere som vil ut av Cuba. Lander i Norge forsvinner til Spania, sa han, det samme kurset som ambassadedamen. Det er et stort problem, vi har et felles europeisk regelverk og et stort ansvar. Jeg, sa jeg. Du, spurte han. Hvorfor så overrasket, hvem trodde han jeg var? Ja, sa jeg hardt, jeg tok initiativet til intimt samkvem.

Han så på meg over brilleglassene. Jeg ventet han skulle forklare meg hvilke konsekvenser en uærlig forklaring innebar, fengsel i mange år og offentlig fordømmelse. Altså du? sa han langsomt. Ja. Da skriver jeg det? Ja. Skriv det, la jeg til. Så skrev han det, kunne jeg siden konstatere, en hel liten novelle om møtet mellom Enrique og meg i hotellhagen og om hvordan det utviklet seg til intimt samkvem på mitt, din mors initiativ.

Han lot meg lese den på skjermen da vi var ferdige etter litt over en time. Spurte hva slags kontakt vi hadde nå, hvor hyppig og responderte med: Ikke oftere? når jeg var ærlig, det var ikke ofte nok for ham. Jeg sa Enrique ikke hadde tilgang til mail, men at jeg vurderte å kjøpe en mobiltelefon og sende over med noen. Ja så det vurderer du, sa han og skrev det ned og jeg forsto på oppfølgingsspørsmålet at det var feil. Hva annet hadde jeg planer om å kjøpe? Og hva hadde jeg allerede kjøpt? Ingenting! En konsertbillett. Noe til familien? Nei, jeg kjente dem knapt! Så dem har du ikke truffet? Han klarte ikke hindre et lite smil. Jo! sa jeg og kom på romen, kaffen, sigarene fra besøket i Crusos, men nevnte det ikke.

Hadde han venner i Norge? Kjente han exilcubanere i Europa? Nei. Hvem skulle du så sende en mobiltelefon over med? Det kunne jo være en nordmann, kom jeg på for sent, hadde allerede sagt: En cubaner i Bergen. Som han ikke kjenner, men du kjenner? Han ville ha navn og telefonnummer, det hadde jeg ikke, jeg mente det begynte på F.

Avslutningsvis et par spørsmål om min levemåte i byen. Det var ikke mye å skryte av. Sønnen min studerer i Stockholm, gjentok jeg, det kunne ikke være påkrevet at jeg fortalte hvor sjelden jeg så deg, men det føltes som jeg løy. Det som betyr mest, det vondeste nevner vi ikke, det som ligger i mørke, som plantenes røtter. Nei jeg danset ikke salsa, hadde ingen stampub, kunne ikke spansk, men hadde planer om å lære det.