UFORSTYRRET: I Oslo styrer byrådsleder Stian Berger Røsland fra Høyre relativt uforstyrret. Han er sikkert både skikkelig og travel. Men det vet vi strengt tatt ikke så mye om.FOTO: Scanpix
UFORSTYRRET: I Oslo styrer byrådsleder Stian Berger Røsland fra Høyre relativt uforstyrret. Han er sikkert både skikkelig og travel. Men det vet vi strengt tatt ikke så mye om.FOTO: ScanpixVis mer

«Unntatt offentlighet»

Stadig flere av oss bor i større byer. Det gjør noe med de politiske maktforholdene.

Kommentar

Det er bemerkelsesverdig at Oslo, en av Europas hurtigst voksende byer, beliggende i verdens rikeste land, nesten er «unntatt offentlighet». Byen er nesten ikke gjenstand for interesse fra riksmediene. Dermed får den hurtig økende befolkningen svært mangelfull informasjon om ting som foregår i hovedstaden.

Vi vet at Oslos ordfører heter Fabian Stang, at en og annen kjendis er i nabokrangel, at det foreligger luftige arkitektplaner for et nytt regjeringskvartal og at landets riksinstitusjoner ligger her. Men vi hører lite om hvordan 60 milliarder offentlige budsjettkroner brukes årlig i Oslo.

Det har sammenheng med at riksmediene ikke dekker hovedstaden systematisk og at det er stadig færre lokalmedier. Asker og Bærum har Budstikka, Bergen har Bergens Tidende, Trondheim har Adressa. Men Oslo har ikke lenger «Aften Aften». Det er først når sakene blir av nasjonal betydning at vi hører om dem, for eksempel en skrinlagt OL-søknad.

Det er rart når befolkningsframskrivninger viser at Oslo kan ha 830000 innbyggere om 15 år og at befolkningen øker med om lag 15000 i året, tilsvarende en mellomstor norsk by. Til sammen har Stor-Oslo-regionen, med et tjuetalls kommuner i pendleravstand, 1,5 av Norges drøyt fem millioner innbyggere.

I Oslo, med nesten 625000 innbyggere, styrer byrådsleder Stian Berger Røsland fra Høyre relativt uforstyrret. Han er sikkert både skikkelig og travel. Men det vet vi strengt tatt ikke så mye om.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Under den kommende lokalvalgkampen vil vi bli bedre kjent med ham og med utfordreren fra Arbeiderpartiet, Raymond Johansen. De vil fortelle oss hva som er bra, hva som er dårlig og hva som kan bli bedre i hovedstaden. Johansen har fått oppgaven med å gjenerobre Oslo for Arbeiderpartiet etter 18 år med Høyre-styre.

At storbyer appellerer mer til Høyre-velgere enn til senterpartister vet vi jo. Trygve Slagsvold Vedums rike er ikke av den verden. Der finner han bare sine kjærkomne «fiender». De urbane, som aldri har sett ei ku eller en hest, og i hvert fall ikke sett en ulv glefse i seg et lam. At norske storbyer tilsynelatende appellerer mer til høyre- enn venstreorienterte, skyldes trolig at tidligere tiders industriarbeiderbefolkning er byttet ut med landets mest boligformuende.

Det er de urbane som er i siget. Det er de over hele verden. Under vinterens NHO-konferanse holdt karaokekapitalisten Kjell A. Nordström et foredrag om dette. To av hans påstander var at de største byene i verden er i ferd med å overta mye av nasjonalstatenes makt, og at kvinner ville bli i flertall i storbyen. «Girlville», som han kalte den. Vi har lenge lest om jenter som drar fra landsbygda og etterlater seg en mengde ulykkelige odelsgutter. I byene kan de i større grad leve sitt eget liv, ubevoktet av strenge fedre og nabokjerringer, med større muligheter på arbeidsmarkedet, i utdanningsinstitusjonene, på kafeene enn hjemme på småstedene. Dessuten lever kvinner lenger enn menn. Dermed blir de flere.

Nordström har skrevet boka «Urban Express» sammen med høyreideologen Per Schlingmann, der de to, i svært tabloid stil, slår fast retningen i verdensutviklingen. Den vil være storbyorientert, kapitalistisk og innovativ. Så sikre er de på det at de gir «Kalle Marx» rett på et viktig punkt. I dag eier vi alle våre produksjonsmidler, vår mer eller mindre kreative hjerne. Og derfor har vi en viss innflytelse over våre liv og våre verdier.

Mens om lag 10 prosent av verdens befolkning bodde i byer på begynnelsen av 1900-tallet, lever halvparten i byer nå. Og i 2050 bor kanskje så mange som 75 prosent i byer. Det vil skje overalt. Trolig framskyndes det av behovet for stadig mer effektiv organisering av livet, bedre utnyttelse av ressursene og av miljøkrav. I byene er det dessuten lettere å leve uten familie i singelhusholdninger inntil man blir båret inn i institusjonene.

Byer er ikke minst store markeder som gjør det lettere å kjøpe og selge, eksempelvis boliger. Markedskreftene har et spillerom. Det smitter over på tjenestesektoren. I byene kan innbyggerne velge private løsninger hvis de ikke er fornøyd med de offentlige.

Derfor leder byene an i etableringen av private skole-, helse- og eldretjenester.

Noe av dette er trolig årsaken til Høyres mangeårige dominans i norske storbyer.

Det er der innbyggerne kan velge, til og med om de vil gå til grunne. Og når velgerne er lei et parti - SV - kan de ønske Miljøpartiet de grønne (MDG) velkommen.