VINNING I MINDRE OLJEUTVINNING: «Statistisk sentralbyrå (SSB) la i 2013 fram en studie som viser at Norge kan bidra til store og kostnadseffektive utslippsreduksjoner ved å nedskalere oljeutvinningen», skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Eirik Helland Urke
VINNING I MINDRE OLJEUTVINNING: «Statistisk sentralbyrå (SSB) la i 2013 fram en studie som viser at Norge kan bidra til store og kostnadseffektive utslippsreduksjoner ved å nedskalere oljeutvinningen», skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Eirik Helland UrkeVis mer

«Vi» må ta ansvaret

Beslutningskrisen kan overvinnes, men da må noen gå foran.

Debattinnlegg

Klimaendringene utfordrer oss både politisk og moralsk. Vi vet nok til å handle, men nødvendige reformer uteblir. Det er mange grunner til det. Den viktigste er et klassisk eksempel på allmenningens problem: Alle har en interesse av å redusere utslippene for å hindre klimaendringer, samtidig som det enkelte land alene ikke ser noen egennytte av å kutte sine utslipp uten at andre land gjør det samme. Kombinert med den tradisjonelle, interessebaserte politikken som alltid gjør seg gjeldende i internasjonale forhandlinger, fører dette til ansvarspulverisering og i siste instans til politisk apati.

«Vi, kollektivt, er problemet», sa FNs generalsekretær Ban Ki-moon under klimakonferansen i Doha i 2012. Det har han rett i. Men da må «vi» som har ansvaret, også ta ansvaret og organisere oss og skape strukturer som har kapasitet til å takle utfordringene.

Klimatrusselen er ikke bare et teknisk-økonomisk problem, den er minst like mye en beslutningskrise som utfordrer de eksisterende makt- og beslutningsstrukturene lokalt, nasjonalt og overnasjonalt. Jørgen Randers har konkludert med at liberale demokratier ikke er egnet til å håndtere klimaproblemet. Jeg er grunnleggende uenig. Klimakrisen skyldes heller mangel på demokrati. Eksempler på dette er manglende reell valgfrihet til å leve klimavennlig i så å si alle land, og måten fossilindustrien i USA har kunnet betale seg til innflytelse over klimapolitikken.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Klimaproblemet er, med alle sine fasetter, den ultimate politiske oppgave. Åpenbar markedssvikt, kompliserte virkemidler og begrensede handlingsalternativer for den enkelte borger gjør en politisk løsning tvingende nødvendig. Paradoksalt nok vet vi stort sett hva som må gjøres. Med riktig pris på karbon, og med midler til forskning og innovasjon, vil markedet og menneskene jobbe for klimaet, ikke mot. Så hvorfor gjøres ikke dette? Det er nå vi kommer vi til kjernen i apatiens evangelium. For å sitere Stoltenberg II-regjeringens perspektivmelding, som kom tidligere i år: «ensidige klimatiltak i bare ett land eller område løser ikke problemet. Ensidige tiltak kan i verste fall føre til flytting av produksjon og økte utslipp i andre land».

Så lenge ikke alle blir med på en avtale, der alle er inkludert, kan man altså hevde at ingen klimapolitikk i noe enkeltland vil fungere. Hvis alle tenker slik, blir det ingen internasjonal avtale, eller i alle fall ikke noen god avtale. Men hvis et land har gjennomført en effektiv klimapolitikk nasjonalt, blir det enklere å kreve at andre land gjør det samme.

Når en bindende, global klimaavtale er langt unna, må endringene i større grad skje nedenfra opp. Vi må sette den enkelte i stand til å ta grønne valg. Norge har et spesielt ansvar for å bidra her - som det søkkrike oljelandet vi er. Store deler av vår nasjonalformue er bygget på en oljeutvinning som bidrar storstilt til klimaproblemet. Det gir oss et moralsk ansvar. Men det viktigste ansvaret følger av at vi har et større økonomisk og teknologisk handlingsrom enn mange andre land.

Norge kan gjøre en forskjell som teknologinasjon ved en ambisiøs satsing på klimateknologi. Det krever en omlegging av vår nasjonale energipolitikk, fra storstilt satsing på enda flere oljefelt til storstilt satsing på fornybar energi. Det er riktig at verden vil trenge olje og gass i tiåra vi har foran oss, men vesentlig mindre om klimapolitikken og energiomstillingen virkelig skyter fart enn om den mislykkes.

Det er også en etisk dimensjon i dette. Som nasjon kan vi ikke legge til grunn at den globale klimapolitikken skal feile. Hvis oljeetterspørselen og oljeprisen følger togradersbanen som IPCC legger opp til, vil norske statsfinanser bli hardt rammet. Vi bør derfor legge om politikken slik at Norges egeninteresse sammenfaller med det verden trenger, nemlig kraftig vekst i fornybar energi.

Samtidig representerer oljefondet en mulighet til å gjøre en forskjell - og dermed ta ansvar internasjonalt. Men da må strategien legges om. Det kan enten skje ved at fondet legger bort de eksisterende referanseindeksene og ekskluderer sektorer som kull og olje fra sin investeringsportefølje, eller ved at man oppretter et helt nytt fond ved siden av det nåværende - et klimafond som investerer i grønn kraftproduksjon og annen klimavennlig, bærekraftig infrastruktur.

Men det stopper ikke der. Statistisk sentralbyrå (SSB) la i 2013 fram en studie som viser at Norge kan bidra til store og kostnadseffektive utslippsreduksjoner ved å nedskalere oljeutvinningen. SSB utfordrer med dette den etablerte tankegangen om at tiltak for å redusere tilbudet av olje ikke påvirker etterspørselen, og dermed heller ikke utslippene. Hypotesen har vært at nedskalering av norsk oljeproduksjon automatisk vil erstattes av økt produksjon et annet sted, gjerne et sted der produksjonen er skitnere og fører til større utslipp enn i Norge. Oppmerksomheten har vært rettet mot utslippene i produksjonsfasen, der Norge er relativt gode. Men det er utslippene forbundet med forbrenning av norsk olje i utlandet som er hovedproblemet i et klimaperspektiv.

Nettopp derfor er SSBs studie interessant. SSB slår fast at oljeproduserende land kan påvirke de globale utslippene gjennom redusert produksjon: «Dersom det tas hensyn til globale utslippsreduksjoner, og det er ambisjoner om innenlandske tiltak, bør størstedelen av reduksjonene komme gjennom tilbudssidetiltak, det vil si gjennom nedskalering av Norges oljeutvinning». På sikt vil markedene og velgerne straffe regjeringer og økonomier som satser ensidig på en fossil framtid, og belønne dem som leder an i det grønne skiftet. Vi trenger er en politisk ledelse som våger å slippe markedene og menneskene løs på klimaproblemet. Vi må sette den enkelte i stand til å ta grønne valg og være del av løsningen. Det handler om å gjøre det nødvendige mulig. Politikerne må vise lederskap, og allmennheten må oppmuntre dem.

Kronikken er basert på essayet «Beslutningskrisen kan overvinnes nedenfra og opp. Om klimapolitikk og ansvar» av Rebekka Borsch, «Ansvar - 15 essay», Civita.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook