MONSTRE OG MENNESKER: Sylvi Listhaugs ordvalg vekker debatt. Men vil ordene hennes ha effekten hun sier at de skal ha? Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet.
MONSTRE OG MENNESKER: Sylvi Listhaugs ordvalg vekker debatt. Men vil ordene hennes ha effekten hun sier at de skal ha? Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet.Vis mer

Listhaug og «monstrene»:

Lar en overgriper seg avskrekke av å bli kalt «monster»?

Ingen vekker større avsky enn de som begår seksuelle overgrep mot barn. Likevel skjer det stadig flere overgrep.

Kommentar

Hva skal til for at en person lar være å gjøre noe forbudt? Noe som andre vil se på som avskyelig dersom det blir kjent? Debatten har herjet etter at justisminister Sylvi Listhaug (FrP) begynte å kalle de som begår noen av samfunnets frykteligste lovbrudd, seksuelle overgrep mot barn, for «monstre». Kritikken har gått på at Listhaugs valg av ord strider mot den humane norske rettstradisjonen, og at den kan gjøre det vanskeligere for barn å melde fra dersom noen tråkker over grensene deres. Listhaug selv sier at hun vil sende et utvetydig signal. Men er det signaler det står på? Vil hardere karakteristikker av overgripere hindre noen i å bli det?

Historisk sett har ikke avskrekking vært noen vellykket fremgangsmåte. Det er ikke så mange hundreår siden de som tråkket over grenser samfunnet hadde satt, risikerte tortur og en smertefull henrettelse, og ble fortalt at evig pine ventet på den andre siden. Grensene ble tråkket over likevel. Inntil nylig kunne det å utøve et helt vanlig seksualliv, men utenfor ekteskapsinstitusjonen, ha enorme sosiale kostnader. Livsfarlige aborter og abortforsøk ble gjennomført regelmessig. Likevel fortsatte folk.

Det er ikke slik at vi nylig våknet opp og fant ut at vi skulle fordømme overgrep mot barn. I mange, mange år har det knapt vært noen forbrytelse som er blitt møtt med større avsky. Likevel er øker anmeldelsene av nettopp denne typen lovbrudd sterkt, fordi det er flere som anmelder, men også fordi internett har gjort det lettere å tråkke over grensen. Risikoen for å bli en paria i samfunnet, anmeldt for noe forkastelig, er ikke nok til å holde folk igjen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Avskrekking anses for å være mest effektivt i møte med forbrytelser som er rasjonelle, nøye planlagte, og mindre følelsesstyrte. Trolig biter det mer på potensielle økonomiske forbrytere enn på drapsmenn. Overfor de som trekkes mot å begå overgrep er det naturlig å tenke at det er andre tiltak som vil ha større virkning. Blant dem kan være å drive utstrakt informasjonsarbeid og innpode de store skadene de kan forårsake i hodet på potensielle overgripere, for å styrke det i dem som kan holde dem fra å gjøre noe grusomt.

Det er naturligvis til stor hjelp i dette arbeidet at de som er i faresonen selv ber om hjelp. Det gjør det kanskje ikke mer sannsynlig at så vil skje om disse menneskene, ved å ta steget frem på denne måten, opplever at de går inn i en kategori med merkelappen «monster». Justisministeren, som har gitt en klar beskjed om at seksuelle overgrep mot barn skal prioriteres, en prioritering få vil være uenig i. Så gjenstår det å se om det forebyggende arbeidet som ikke baserer seg på avskrekking vil bli et satsingsområde.

Seksuelle overgrep mot barn skal fordømmes og straffes. Men det viktigste av alt er å jobbe for å forhindre at de skjer. Justisministeren synes så langt ikke å ha satset på den beste strategien.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook