Anmeldelse: «The Loudest Voice»

Larmen og vreden fra Fox News

Russell Crowe er ruvende i rollen som Roger Ailes, mannen bak Fox News.

FOX NEWS: Russell Crowe spiller hovedrollen som mannen bak Fox News, Roger Ailes, i HBOs «The Loudest Voice». Video: Showtime/HBO Vis mer

«I believe in the power of television,» sier Roger Ailes, i Russell Crowes ruvende skikkelse, i en av sine mange tordentaler i «The Loudest Voice».

«The Loudest Voice»

4 1 6

Miniserie

1. juli
Beskrivelse:

Miniserie i syv deler om histoiren bak Fox News. Med Russell Crowe, Sienna Miller, m.fl.

Kanal:

HBO

«Crowe er briljant bak en av de mest imponerende tjukkasdraktene jeg har sett»
Se alle anmeldelser

Ailes er mannen Rupert Murdoch hanket inn i 1996 for å starte Fox News, og det kvarte århundret som har gått siden da, har bevist at Ailes’ tiltro til fjernsynsmediets påvirkningskraft var velfundert.

Showtimes nye miniserie, som sendes på HBO her hjemme, tar for seg disse årene i Ailes’ liv fram til hans død i 2017, og viser hvordan både Fox og verden forandret hverandre. Første episode handler om kappløpet med andre kabel-tv-kanaler om å bli den første amerikanske leverandør av nyheter tjuefire timer i døgnet. Fox vant, og vokste seg større enn de andre, mye takket være Ailes’ filosofi om å skrike høyest, være «fast, loud, edgy», og spisse seg inn mot kjernemålgruppen av konservative republikanere. Til tross for slagordet om å være «fair and balanced», var det tabloid-tv skapt for å splitte og agitere, og etterretteligheten kom etter hvert i andre rekke. I beste fall. Journalistikken tok etter reklame- og underholdningsbransjen, og skulle skape blikkfang, snakkiser, konflikt, forenklede (ofte uriktige) årsaksforklaringer, helte- og fiendebilder. Både nyhetene i seg selv, og formidlerne, ble merkevarer, og fragmenterte fyndord overtok for logisk holdbare resonnementer.

Eller det var en viktig motstemme som talte makta midt i mot, og representerte amerikaneren i gata, og satte amerikanske kjerneverdier først. Alt ettersom hvem du spør.

11. september

Uansett var sannheten ikke lenger objektiv, men en formbar størrelse, bevisst vridd av tendensiøse krigsoverskrifter og ledende «jeg bare spør»-journalistikk av typen «hater Michelle Obama hvite mennesker?» Skillet mellom nyhetsformidling, meningsinnhold og ren propaganda ble i praksis visket ut.

Sånn fikk det skure og gå i noen år, der de største kampsakene til Fox var Bill Clintons utroskapsskandale, og å få en republikaner tilbake i Det hvite hus. Og så skjedde 11. september, og Ailes fikk plutselig noe virkelig å kjempe for, og både fokuset og metodene hans skrudde seg kraftig til.

De neste episodene i serien (Dagbladet har fått se 3 av 7) tar for seg skjellsettende perioder i årene som fulgte. Som sammendrag av vår nærmeste historie er «The Loudest Voice» fascinerende fjernsyn, der store hendelser som angrepet på World Trade Center, krigene i Afghanistan og Irak, og Obamas inntog i Det hvite hus parallelt med finanskrisen i 2008, fortelles via bakrommet hos Fox News, og ubønnhørlig leder opp mot vår volatile, vaklevorne verden av i dag. Det hører med til historien at Ailes, etter å ha måttet gå av som sjefsredaktør og direktør hos Fox News (på grunn av omfattende seksuell trakassering, naturligvis), ble rådgiver for Donald Trumps valgkampanje.

Konvensjonell historie

Som dramatisk historie har serien mindre å by på, og forteller en ganske konvensjonell beretning om en «komplisert» mann som ikke skyr noen midler for å få det som han vil. Historiene fra bakrommet, inklusive ovennevnte seksuelle trakassering, tilfører ikke så altfor mye nytt, og det velkjente politiske bakteppet utfolder seg (naturlig nok) som forventet, og skildres nesten deskriptivt som noe som bare skjer. Det gir handlingen et skjær av skjebnebestemt uunngåelighet, men gjør også at dramatikken på bakkenivå ikke kjennes så altfor presserende. Mange av bikarakterene forsvinner dessuten i kulissene, som Seth McFarlane som PR-sjef, og Sienna Miller i en ganske utakknemlig rolle som Ailes’ kone.

Crowe er imidlertid briljant bak en av de mest imponerende tjukkasdraktene jeg har sett, og tegner ikke Ailes som den unyanserte demonen man kanskje kunne forvente. Han er vekslesvis mild, jovial og en komplett bølle – drevet av en personlig, oppriktig overbevisning og en grense- og innsiktsløs narsissisme, som gjør ham både målbevisst og fullstendig hensynsløs. Han eksploderer på refleks hver gang noen ber ham dempe seg, får akutt behov for å fornedre kvinner etter ethvert nederlag, og luller seg stadig lenger inn i voldsfantasier og paranoia, både på privat og profesjonelt plan. Karaktertrekkene, metodikken og ideologien hans blir en selvforsterkende syklus som både er tidløs og som oppsummerer vår tid, og som det fortsatt er for tidlig å si hvor vil ende. Det er, for å si det med Macbeth, en fortelling, fortalt av en idiot, full av larm og vrede, uten mål, uten mening.

Bare at denne gangen har idioten et mål.

(Anmeldelsen er basert på de tre første av totalt syv episoder.)