Larmen og vreden

Melankolien i «The Great Gatsby» drukner i fyll og støy.

FILM: Kanskje regissør Baz Luhrmann rett og slett har blitt for gammel til å feste. Regissøren av «Strictly Ballroom», «Romeo + Julie» og «Moulin Rouge!» har alltid vært god på å skildre oversminket dekadanse, ansikter oppløst i ekstase som flimrer forbi på en evig fest.

Han har skildret Paris ved fin-de-siècle som en bassdunkende nattklubb og gir nå de brølende 20-årene samme behandling. Men denne gang føles festen som en av disse endeløse seansene der du ikke kjenner noen og musikken er for høy.

Amerikansk klassiker
Det er ikke vanskelig å se hva som tiltalte Luhrmann ved «The Great Gatsby», F. Scott Fitzgeralds elegante roman fra 1925, der rike østkystamerikanere ser på flukten fra kjedsomhet og jakten på adspredelser som en verdig syssel. Selvfølgelig er det også rikelig med tomhet og tristhet som må lide drukningsdøden i champagne. «The Great Gatsby» er også en veldig amerikansk klassiker i at den handler så mye om håpet og problemene som er knyttet til å skape seg selv på nytt. Gatsbys tragedie handler blant annet om at han ikke kan glemme, ikke kan slutte å være tro, mot en gammel følelse, en dømt drøm. Andre er hardere enn ham. De er bare glade for å avslutte kapitler i livet, legge steder og mennesker bak seg.

Melankolien under
Unge og naive Nick Carraway (Tobey Maguire) flytter til New York. Han møter sin flørtende kusine Daisy (Carey Mulligan) og hennes brutale ektemann Tom (Joel Edgerton), og blir invitert på fest hos sin rike, mystiske nabo Gatsby (Leonardo diCaprio). Festinvitasjonen er ikke tilfeldig. Det finnes en fortidsforbindelse mellom Gatsby og Daisy, og Nick er blitt leddet som kan åpne linjen mellom dem igjen.

Det er mye overflate i «The Great Gatsby», men mye inderlighet også. De festende klasser sanses og skildres av den årvåkne Nick, som også fort fanger opp melankolien som ligger latent i den glamorøse naboen.

Men særlig melankolien sliter med å trenge gjennom i Luhrmanns larmende film. Luhrmann trekker noen interessante linjer og er som alltid en følsom skildrer av svimmel beruselse. Når Gatsby kaster skjortene sine over en hvinende henrykt Daisy, føles det forelsket absurd og helt naturlig. Men han farer over alt og dveler ikke ved noe. Fitzgeralds poetiske dialoger ropes over partystøy og drønnende luksusbilmotorer. Ingenting kan gjenfortelles uten overdådige visuelle flashbacks. Ingenting kan sies uten at Nicks fortellerstemme forklarer hva du nettopp har hørt.

Hengende geip
Scenografien er et insisterende art deco-Disneyland i emmen pastell, og skuespillerne, særlig i birollene, smører tykt på og spiller ut rollenes mest dominerende egenskap i stedet for å lete etter nyansene. Edgertons Tom er en konstant hengende geip, mens Isla Fisher i rollen som Toms arbeiderklasse-elskerinne hoftevugger og stripper seg gjennom sine få bilder. Carey Mulligan anstrenger seg for mye, noe som er dødbringende i en rolle som kjennetegnes av grunn, men uanstrengt sjarme. Da er diCaprio bedre, men også her virker han mer som en tekniker enn en føler, han har en rekke engstelige små tics, men kommer ikke nær det fortapte blikket til Robert Redford i den blodfattige første filmen fra 1974.

Siste del av filmen er annerledes. Luhrmann og laget hans kommer til det stedet er musikken stilner og kameraet slutter å lete rastløst etter underholdning, og «The Great Gatsby» bare handler om svette, desperate mennesker som roper til hverandre. Da lever filmen. Ikke før. Og sjelden etter.