Lars Gudmestad

Fire ganger i uka setter Lars Gudmestad sitt Paul Newman-blikk i NRK2s seere og snakker om film. Seriøs og korrekt. Det vi ikke vet er at det må opptil tjue opptak til før resultatet kan sendes. Lars er nemlig en tikkende latterbombe.

Lars har bleiket håret. Heldigvis er han bare B-kjendis foreløpig, og kan tillate seg slike friheter uten at halve landet blander seg inn.

- Jeg syntes sveisen til Tom Remlov i «En dag til i solen» var så kul. Så jeg herma, gliser Lars.

Bare en ekte filmfrik finner på å kopiere hårstilen til direktøren for Norsk Film, som i beste Hitchcock-stil har en snikrolle i de fleste norske filmer for tida.

- Har du tenkt på å kopiere Pål Bang-Hansen også?

- Pål Bang-Hansen er kul, han. Han kjenner alle som er verdt å kjenne i filmbransjen, og er konge på festivalene.

Der er det verre med Lars. I hvert fall når han må reise utenlands.

- Når jeg intervjuer filmfolk i Norge, går det greit. Jeg har kontroll og snakker bra engelsk. Men så fort jeg er utenfor norskegrensa, begynner jeg å fomle. Snubler i dørstokker, velter vannglass og snakker stotrende engelsk med en grusom aksent. Føler meg utrygg, veit du.

Så han har tenkt å bli

i Oslo. Noen turer til hjembyen Holmestrand i ny og ne, så er reisetrangen tilfredsstilt.

- I fjor hadde jeg ferie for første gang på fem år. Dro til Danmark på påskeferie. Totalt bortkasta.

Det blir stille. Vonde minner trenger seg på.

- For det første regna det hele tida. Vi tok danskebåten hjemover, i storm. Om bord var det for sikkerhets skyld sambauke, og lekre damer fra Brasil dansa rundt mens folk lå og spydde overalt. Grusomt, var det.

Takke seg til tryggheten og mørket i en kinosal. Der tilbringer Lars store deler av livet sitt.

- Så mye av livet mitt dreier seg om å se film at jeg glemmer den virkelige verden. Jeg innbiller meg at alle er like opptatt av film som meg. Jeg er jo helt ute av samfunnsdebatten. Derfor leser jeg «Piip-spalten» i VG. Da kommer jeg ned på jorda igjen.

Lars Gudmestad ler mye

og fniser enda mer. Han ser tydeligvis noe komisk i det meste, og ikke nødvendigvis i ytre ting. Inne i hodet til Lars må det være morsomt å være. Kanskje man blir sånn av å vokse opp i søvnige Holmestrand.

- Holmestrand kan ikke engang kalles rånete. Det er bare en stille by, med Esso-stasjonen som samlingspunkt.

- Tilhørte du sossene eller frikerne?

- Jeg tilhørte frakkegjengen. Og digga synthrock. Kraftwerk og Depeche Mode og sånn. På den andre sida sto heavy-gutta, og så var bøgen imellom. Men vi hadde jo ingen meninger, bare et image.

Så snart han kunne, forlot Lars Holmestrand og dro inn til hovedstaden og universitetet.

- Jeg bodde på hybel hos et eldre ektepar. Han var fengselsprest og hun var nysgjerrig. Jeg kjente ikke en sjel i Oslo, og dro hjem nesten hver helg. Men jeg gjorde det veldig bra på engelskeksamen.

Nå jobber han med hovedfagsoppgaven i medievitenskap. Oppgaven handler om løping på film. Ved siden av driver han produksjonsselskapet Medieoperatørene, som blant annet lager «Filmkontrollen» for NRK2.

- Jeg startet firmaet sammen med noen kamerater. I begynnelsen laget vi patetiske kortfilmer. Men noen hadde kontakter i NRK, og da vi fikk nyss om at Karin Julsrud jaktet på et filmprogram, prøvde vi oss på det. Jeg hadde egentlig ikke lyst til å være programleder, men NRK syntes jeg var ganske flink. I begynnelsen syntes jeg det var litt ekkelt å være på TV, men nå liker jeg det bedre. Selv om jeg aldri blir helt fornøyd med det jeg gjør.

Ved siden av film er det to ting som fyller livet til Lars: Musikk og kjæresten. Hun er dansepedagog, og sammen oppdrar de de to bokserne (- kan du ikke skrive sånn parentes med alderen inni?) Isak (9) og Osram (1).

I fire år har Lars

spilt bass i gruppa Stålmenn.

- Vi spiller rufsete rock med norske tekster. Vi synes selv vi er veldig flinke, men ingen plateselskaper vil ha oss. Vi er nok for mainstream; litt sånn på Pelle Parafin-nivå. Ikke er vi spesielt pene heller, så vi har alle odds mot oss.

Men Stålmenn har spilt på Rockefeller og har stadig spillejobber.

- Det beste som fins er å øve i fire- fem timer. Da glemmer jeg alle bekymringer. Også det faktum at jeg taper penger på å spille i band.

Om selvtilliten synker proporsjonalt med spilleinntektene, øker den med medlemskapet i foreningen Piggies.

- Det er en slags fattigmanns-frimurerlosje med fire medlemmer. Det er egentlig ganske hemmelig, men det handler om The Beatles. Klubben ble stiftet på samme dato som George Harrison spilte inn låta «Piggies» i 1968.

- Hvorfor er dere bare fire medlemmer?

- For å bli tatt opp må du være godkjent av alle fire og svare på 25 sinssykt vanskelige spørsmål. Det er det ingen som har klart ennå, forteller Lars, og ser ut som om han er ganske fornøyd med det.

- Du virker så

harmonisk og fornøyd, har du ingen uforløste traumer eller uhyggelige barndomsopplevelser?

- Ikke som jeg kan komme på. Men jeg husker veldig lite fra tida før militæret, annet enn at jeg levde i en meningsløs tilværelse. Mitt beste barndomsminne er at jeg og fatter'n var i svømmehallen, og så kom vi hjem og så «Derrick» mens vi spiste rista loff med appelsinmarmelade. Og så gikk jeg mye på den lokale kinoen i Holmestrand, Biorama. Den er nedlagt nå.

Der fant fabelaktige filmopplevelser som «Shetlandsgjengen» og «Stranger than Paradise» sted.

- Den så vi aleine, kameraten min og jeg. Tenk deg det: I en sal med 500 sitteplasser var vi de eneste publikummerne.

Det var ikke egentlig

interessen for smal film som førte Lars til Biorama. Mer behovet for å skille seg ut. For frakkegjengen var ikke som de andre.

- Det var ikke stort å finne på i Holmestrand på åttitallet. Vi gikk på kino eller dro på fester og drakk.

Filminteressen ble etter hvert mer enn et tidsfordriv.

- Blir du aldri lei?

- Egentlig ikke. Jeg klarer fortsatt å leve meg inn i film, og liker faktisk å se dårlige filmer.

- ?

- Da blir jeg provosert, skjønner du. Og det liker jeg.

- Hva er favorittfilmen din?

- Det skifter fra uke til uke. Men Stanley Kubricks filmer står i en særklasse. De er mystiske og teknisk perfekte. Jeg gleder meg til den neste, «Eyes Wide Shut», kommer.

- Kommer du til å lage film selv?

- Jeg er ikke fremmed for tanken. Men det er ikke noe jeg har konkrete planer om.

- Hva synes du om pornofilm?

- Pornofilm er kjedelig. Forferdelig kjedelig.