Lars Horntveth

Dramakonge.

CD: «Litt Disney, litt 90-talls Tom Waits, litt Morricone og litt Magnet,» sa Lars Horntveth selv om solodebuten «Pooka». Ta en slik blanding, gjør den mørkere, mer sorgfull, ettertenksom, dramatisk og ulykkelig romantisk, og du har den 37 minutter lange oppfølgeren «Kaleidoscopic». Det er kompromissløst å la plata være ett langt spor, men det understreker også ambisjonen om å sy med usynlig tråd. Horntveth graver i mange av sine gamle gruver, her er blåssignaturer fra Jaga-tida, korte passasjer man kunne laget National Bank-låter av, Tortoise-inspirerte sekvenser, atmosfærisk elektronika og svulmende orkesterpartier med cineastiske anslag. Men hans ambisjon og visjon blir aldri pretensiøs eller klamt kompleks, og melodiøsiteten, flyten og bruddpunktene er av en slik art at man kan fint høre «Kaleidoscopic» som årets lengste, tristeste og vakreste norske popsang.