Lars Lillo- Stenberg

Lars Lillo tolket seg selv, med litt variabelt resultat.

KONSERT: Lars Lillo-Stenberg fikk drømmeslot’en før sin store helt (som han på et tidspunkt omtalte som «han andre»). Mange konsepter skal ha vært oppe til vurdering – et rent John Martyn-sett blant dem. Han endte opp med litt deLillos og litt solo (og et stort Young Neils-forsterket allsangopplegg på Beatles’ «Norwegian Wood» til slutt) i tillegg til det nyutklekkede trioformatet med trekkspilleren Frode Halti og saksofonisten Roffe Nystrøm. Det ble en tidvis trivelig, lun og småvimsete, tidvis kuriøs, utfordrende, iblant rent ut rar opptreden hvor Lars Lillo på et vis gikk litt rundt seg selv. Måten han og Halti/Nystrøm manet fram et slags «Hjernen er alene»-aktig mørke i «Suser av gårde» som sjelden har vært eksponert før, en nesten metaintens versjon av «Hjernen er alene», en fin John Martyn-cover («Go Down Easy») og en Neil Young-hintende akustisk deLillos-spilt versjon av «Vår» var blant de mest vellykkede enkeltbegivenhetene. I et sett som ellers manglet helhet og retning, og savnet den virkelig gode ideen.