Lassie

Nokså lang og uengasjerende nyversjon av kjær klassiker.

FILM: Som garvet kinogjenger hadde jeg medbrakt et godt knippe papirlommetørklær til nyinnspillingen av «Lassie». Barndomsminner fra Eric Knights berømte bok, og ikke minst Elizabeth Taylors innsats i filmen «Lassie Come Home» (1943), ga klare assosiasjoner til tåreflom. Så viser det seg at jeg enten lider av erindringsforskyvning, eller at Charles Sturridges film ikke er egnet til å bevege. Alt er tilsynelatende riktig gjort. Skuespillerne er førsteklasses med Peter O\'Toole i fremste rekke som rik hertug. Naturscenene fra England og Skottland er overveldende flotte. Sosialrealismen i miljøskildringen fra gruvebyen i Yorkshire er harmdirrende. Jonathan Mason er inntagende som niåringen Joe. Og collien Lassie er glup og trofast.Likevel kjennes filmen mistenkelig uengasjerende. For uinnvidde er dette historien om fattiggutten Joe og hans foreldre som må selge Joes bestevenn og kjæreste eie, Lassie, når gruvedriften blir nedlagt og pengene tar slutt. Kjøperen er den rike hertugen av Rudling. Han tar Lassie med seg til Skottland som selskap for barnebarnet Cilla. Krigen kommer og de rike må i eksil på sine fjerntliggende gods.Men Lassie vil hjem til sin tidligere eier Joe. Den legger ut på den strabasiøse ferden over fjell og elver og ugjestmild natur hvor den må trosse både sjøormer, hundefangere og ikke minst hertugens onde hundepasser (Steve Pemberton). Mulig at denne «Lassie»-versjonen vil forføre nye generasjoner, men mine instinkter sier meg at den er litt for tam og lang, særlig i midtpartiet.