Late of the Pier

Men glowsticken var ikke død.

CD: I disse dager, der nu rave er latterlig 2006 og svart er det nye neon, er høstens britiske indiehype likevel det knæsjfargede og elektrosyrete Late of the Pier. Spørsmålene man stiller seg før man hører debuten «Fantasy Black Channel» blir dermed: I alle dager, har britene stagnert i en slags Post-Klaxons-tilstand, der all rock må være akkompagnert av glowstick-hytting? Eller er Late of the Pier rett og slett så gode at de klarer å snu en nedadgående trend? Svaret kommer allerede med de første riffene til «Hot Tent Blues», som på skrudd vis minner om synthåpningen på «Flashdance»-låta: Hurra! Deretter fortsetter det i et spinnvilt åttitalls-slash-totusentalls-sammensurium, der Talking Heads benytter seg av de pompøse synthkablene til Justice, og Brian Eno stjeler Mr Oizos hakkete rytmesvermeri. Moro for unga, som en gammel venninne ville ha sagt.