Latsabber - foren eder!

«Smådirektører og mellomledere rekrutteres fra den tallrike gruppen av etterplaprere og spyttslikkere.»

DE SISTE UKENE

siste ukene har en liten bok med den pirrende tittelen «Bonjour paresse» svingt seg mot toppen av salgsstatistikken på den franske delen av Amazon. «God dag, dovenskap - om kunsten og nødvendigheten av å gjøre minst mulig på jobben», som den fulle tittelen lyder, er skrevet av Corinne Maier, en 40 år gammel tobarnsmor ansatt i energiselskapet Electricité de France (EDF).

Vel halvannet århundre er forløpt siden Karl Marx utga Det kommunistiske manifest og forkynte klassekamp som veien til frigjøring for verdens plagede proletarer. Siden den gang er arbeiderklassen blitt aksjespekulanter, uføretrygdet eller outsourcet til Kina. Corinne Maiers manifest henvender seg følgelig til det moderne samfunnets proletarer - de velutdannede saksbehandlere og småsjefer som hensleper sine dager i meningsløse og stadig mer utrygge jobber under inkompetent ledelse.

CORINNE MAIER

har med skarpt blikk som industriell økonom og doktorgrad i psykoanalyse, samt 12 års fartstid i Electricité de France, kommet til at alle organisasjoner av noen størrelse befolkes av tre mennesketyper: De politisk begavede intrigemakerne ender gjerne opp i toppledelsen, mens smådirektører og mellomledere fortrinnsvis rekrutteres fra den tallrike gruppen av etterplaprere og spyttslikkere.

Maiers manifest henvender seg imidlertid til den tredje gruppen, de resignerte «latsabbene» - den eneste kategori av arbeidstakere det er grunn til å ha sympati og solidaritet med.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Maier mener, i motsetning til Marx, at kamp er nytteløst. Det har ingen hensikt å arbeide for endring - all aktiv motstand bidrar bare til å styrke systemet. Lønnsslavenes eneste mulige overlevelsesstrategi er passiv motstand i form av strategisk latskap og «liksom-arbeid». Boken «Bonjour paresse» gir neo-proletarer opplæring i hvordan de kan gjøre minst mulig på jobben og allikevel bli ansett som verdifulle medarbeidere.

FØRST OG FREMST

gjelder det å gjennomskue ledelsens bløff og billige triks: Ett av bokens kapitler bærer den malende tittel «Bedriftskultur - kyss meg i baken». Glem retorikken om kultur og verdier. Ledelsen har ingen verdier, bortsett fra å holde på makten og grafse til seg mest mulig.

Deretter gjelder det å bruke tiden til å pleie eget nettverk så du er tilstrekkelig populær og beskyttet ved neste omorganisering og nedbemanning, men for øvrig gjøre minst mulig. Men husk for all del å legge ansiktet i de riktige folder, delta på alle de meningsløse møtene og alltid se travel og opptatt ut.

Er Maiers bok et vrengebilde av arbeidslivet, basert på sære inntrykk fra dagliglivet i en skakkjørt, statseidbedrift i annerledeslandet Frankrike? Ikke å dømme etter oppmerksomheten rundt omtalen av boken i Financial Times tidligere denne måneden. Artikkelen om Corinne Maier ligger på popularitetstoppen i ny-proletarenes Internasjonale, Internett, som en av de mest leste og videresendte, til tross for at boken kun foreligger på fransk.

STORE

bedrifter fremstår som inkarnasjonen avmoderne pengemakt, men er, paradoksalt nok, temmelig u-kapitalistiske organisasjonsformer av vesen. Kapitalismensreligiøst inspirerte strebende ånd, slik Max Weber beskrev den, finner vi fortrinnsvis blant handelsmenn, bønder, fiskere og gründere. Den har alltid vært hjemløs i konsernenes korridorer.

Sosiologen Robert Jackallavdekket gjennom studier av byråkrati og ledelse i amerikansk kjemisk industri, et nærmest føydalt, politisk teater der arbeidsinnsats fremsto som en marginal størrelse. Store virksomheterholdes ikke sammen i limingen av særlig hardt arbeid eller effektiv ressursforvaltning, men av en høy inngangsbillett, finansielt eller politisk. Det er ikke så enkelt å starte sitt eget lille oljeselskap.

Maiers bok føyer seg pent inn i tradisjonen av underholdende byråkratikritikk. Det best kjent verk i genren er nok klassikeren av Peter Laurence og Raymond Hull fra 1969: «Peter-prinsippet», loven om at enhver ansatt vil tendere mot å forfremmes til sitt inkompetansenivå, synes å ha evig gyldighet i byråkratiske hierarkier.

DET NYE

at kritiske utspill i økende grad kommer fra innsiden av det Max Weber kalte «det byråkratiske jernbur». Mens bedrifts-byråkratienes tjenere i tidligere tider var lojale inntil graven i bytte mot en trygg posisjon, havner nå kompromitterende notater oge-post hos pressen eller på gapestokk-portaler som internalmemos.com eller fuckedcompany.com. Bedriftene har sagt opp lojalitetskontrakten - så hvorfor ikke svare med samme mynt?

Mange selskaper har tapt sin sjel og forsøker å lappe på kvestede bedriftskulturer med velpolerte utsagn om verdier og samfunnsansvar. Og arbeidstakernes fremmedgjøring og kynisme øker i takt med visjoner og verdier som ruller over dataskjermene. Kultur og etikk kan ikke kjøpes hos McKinsey, men må bygges gjennom tradisjon og forbilledlig atferd.

Energigiganten Enron var som kjent blant de beste i klassen; selskapets imponerende etikk-håndbok er for lengst blitt et ettertraktet samlerobjekt.

MYE TYDER PÅ

at storbedrifter og andre byråkratiske organisasjoner er alvorlig ute av takt med tiden og i ferd med å miste kulturell legitimitet i individualismens tidsalder. Til tross for tilbakeslag etter dotcom-bølgen, representerer de små, uformelle organisasjonene som kjennetegner høyteknologiske entreprenør-bedrifter mye av hva moderne, høykompetente mennesker ønsker seg av rammer rundt et yrkesliv. Storbedriftene må finne måter å etterlikne det klimaet slike organisasjoner byr på, eller risikere å sitte igjen med mennesker som trives i stive byråkratier - det vil si de man egentlig ikke har bruk for i en omskiftelig virkelighet.

Tegneseriefiguren Dilberts absurde hverdag i kontorlandskapet får lønnsslaver over den ganske klode til å utbryte: «Jøss - det er akkurat som i bedriften jeg arbeider for!» Dilberts far, Scott Adams, hentet forøvrig inspirasjon til sin satire fra kontorcelle 4S700R i telefoniselskapet Pacific Bell.

NÅ HAR ALTSÅ

Frankrike fått sitt svar på Scott Adams, med inspirasjon fra Electricité de France. Den tåpelige EDF-ledelsen har anklaget Corinne Maier for å ha «brutt sine lojalitets-forpliktelser overfor virksomheten» og ryktet sier at de vil forsøke å si henne opp grunnet gjentatt avislesing i møter. Samtlige fagforeninger ved EDF rykket ut til forsvar for forfatteren, som sammen med forlaget fryder seg over gratis reklame og økende opplagstall.

Siden den engelske (og norske?) oversettelsen av «Bonjour Paresse» kan antas å være like om hjørnet, kan det være på sin plass med noen beroligende ord til den bekymrede konsernsjef:

Salgsstatistikken på Amazon avslører ikke lenger hva dine ulykkelige medarbeidere leser. Kollega Louis Gerstner i IBM har nemlig skrevet til Jeff Bezos og presset Amazon til å fjerne denne ubehagelige innsynsmuligheten. Når Dagens Næringsliv ringer, kan alle fremdeles trygt hevde de har den pent brukte gymnas-utgaven av Hamsuns «Victoria» på nattbordet. Sov godt!