Låtsnekker i storform

Intelligent, mangefasettert popmusikk.

CD: Mens sangeren Silje Nergaard stadig vekk har et stemmemessig begrenset, men likevel personlig uttrykk (som hundretusener av europeere og asiater har falt hodestups for), viser låtsnekkeren Silje Nergaard fortsatt imponerende utvikling. På «Darkness Out Of Blue» har hun signert samtlige 12 melodier (som vanlig med engelske tekster av Mike McGurk), og ikke én av dem er dårlig. OK, hun rapper litt konsept her og låner noen vendinger der, men vanligvis kalles sånt «å la seg inspirere av» og er oftest gjenstand for hyllest når det bare er smart nok gjort.

Lettlyttet

Og smart er det gjort. Silje anno 2007 lager smart, intelligent popmusikk med innslag av lettlyttet singer-songwriter, rivende soulgospel, snill country, Pat Metheny Group og brasiliansk ordløs sang, og hun åpner fortsatt for noen evergreendrag og jazzsoli i superklassen. Helge Lien, en av landets aller hvasseste jazzpianister, har overtatt den krakken som tidligere var Tord Gustavsens, og han leverer hele veien, sammen med både resten av den faste kvartetten og flere forsterkninger fra inn- og utland. Det er ikke overraskende, Silje har alltid visst å velge musikere, men resultatet denne gang er et av tidenes musikalsk mest gjennomførte norske popalbum. Arrangementene er alt fra hyperenkle til komplekse, men hele veien uten lavprisløsninger, og de blir ikke verre av at selveste Vince Mendoza opptrer som stram, sakkarinfri strykerarrangør på første og siste låt.

Krokuslåt

«Darkness Out Of Blue» rommer både de øyeblikkelig iørefallende og de gradvis festende låtene. Vårglade «When Judy Falls», med XXL-vamp, kan fort bli låta som smelter snøen og lokker krokusen fram i år; «The Beachcomber» er etter en tung åpning Siljes nye kvartett på egne jazzføtter, mens «Who Goes There» - duett med Marcio Faraco - aspirerer til tittelen som platas «Lift Me», Italian style. Overhodet vil alt på albumet finne sine ører, og i denne Marit-Elvira-multi-Marte-perioden er det et poeng at her kommer en veteran på 40 og setter popskapet på plass med en musikalsk autoritet som, viser det seg, må opptjenes like trutt som pensjonspoeng.