Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Låtten og gråten

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Underholdende

Nei, du!

Han ligger flat over bordet.

- Hæ-hæ-hæ, du! Grabukk! «Jæi?!» Godt og lenge ler han. Dekker halvdelen av ansiktet i høyrehånda, rister på hodet.

- Det blanke i øynene mine - hæ-hæ-hæ - jeg tror det er mest tårefylt. Ikke - ho-ho! - grabukk!

- Her!

Han banker seg på magen over dongeriskjorta.

- Sjela sitter i magen.

Latteren viker, nå hulker han brått sårt, mannslingen.

- De kan si hva faen de vil - latteren og gråten er min tiltredelseserklæring, alt annet interesserer meg null. Jeg er ikke eh...alltid enig med politikken til Kjell Magne Bondevik, men respekterer ham for at han svarte for seg da han var syk. Livet er ikke bare bløtkake.

- Enn du, hadde du en fin høst?

- Etter forutsetningene, ja, men en separasjon er vond og vanskelig. Olav Nygard skriver om broer mellom planeter ...

Han retter seg opp. Ser ut vinduet - lenge.

- Hva ser du på?

- På Per kanskje, eller far hans Per, eller en fjern slektning, kanskje.

Skrått, blankt Eikemo-blikk.

Scenen på Det Norske Teatret er forlatt for en liten time siden. Der heter Jon Eikemo Arnolphe, han er en eldre mann, dypt forelsket i en ung pike, så ung, så uskyldig. Hun skal bli hans uskyldsrene kone, og Arnolphe sender henne i kloster. Det går ikke helt etter planen.

- Jeg tror kvinnfolka stort sett er tøffere enn menn. Du ser det på påfuglene.

- På påfuglene?

- Ja, på alle dyr, mannekjønnet er noen jålebukker.

- Da jåler kanskje du også?

- Jæi væit ikke. Mulig jeg fikk vridd noe ut av meg på Eikemo. Jeg gikk med store sløyfer og hatt. Jaha - på strilelandet . Det er mange måter å snobbe på. Nå snobber jeg vel kanskje mest med meningene mine. Jeg tror det. Å ikke snobbe, er min måte å snobbe på.

- Du koketterer.

- Nei, men jeg har jugd mye i mitt liv, latt som mye annet enn det jeg er.

Han stirrer ut vinduet igjen.

- Skjer det noe der ute?

- Ja-heh-nei.

- Du begynner å bli gammel.

- Jeg er ikke så begeistret for det. Det er ikke stas, det er skitt å bli gammel.

- Hvorfor det?

- Jo, og nå siterer jeg fra stykket: Det er redselen for oldingens kjønnslause liv - derfor jaktar eg på dei som er unge, synes du det er så merkelig? Tenk, å registrere omverdenen så bra som Molihre at det er aktuelt i dag - 400 år seinere. Avisene har skrevet om Arnolphe at han er en gammal gris, det er dumt. Eg trur på hennar uvetande uskuld, så rein at den blenda meg heilt. Jeg finner det litt pirrende. Hvem har sagt at en ikke kan forelske seg i noen som er yngre, eller eldre?

Han får vin, den er visstnok fruktig .

- Ha, bare den ikke er befruktende, humrer han, svelger unna og fortsetter på kjærligheten.

- Jeg forelsket meg i en dame på seksti da jeg var noen og tjue - virkelig forelsket. Min hustru er tretti år yngre enn meg. Det er ikke slik at den eldre nødvendigvis er sterkere enn den yngre. Å si det er å frata godt voksne mennesker kjærlighetsliv og edle følelser. Har man sett vesenet til den andre, ja, da er det ikke mer å masa med. Man må dele tankegods - og humor. Det er en betingelse.

Pause.

- Noen ganger har jeg jobbet sammen med folk uten humor, det er farlig. Humor er gjenkjennelse. Den der utdritingen av mediefolk som skal være så morsom nå, er ikke morsom. Jeg skjønner ikke de kjendisgreiene. Kjendiser og mediefolk er jo høyst ordinære mennesker som snakker norsk som oss andre.

- Er du en kjendis?

- Eg er ein kjendis, ja. Ein A-kjendis! Ha-ha-ha.

Nå stirrer han intenst mot taket.

- Du vet jeg var døden nær?

Han drar ned skjorta, viser arr etter kjøttetende streptokokkbesøk.

- Det ser ut som et krater. Da jeg lå der på sykehuset, tenkte jeg på barna mine og søstera mi på New Zealand. Jeg kjente en slags kraft. Det er mye løye mellom himmel og jord vi ikke vet noe om. Noe sterkt og voldsomt. Overlegen trodde ikke jeg skulle overleve.

Blankt pappablikk. For vesle Marie og Anna.

- Pappa, er det ikke rart, i dag er i går i morgen, sa Marie. Hun var tre år!

Nytt takblikk.

- Hva ser du etter - henter du hjelp fra oven, nå?

- Ser ikke helt bort fra det, nei. Hvis jeg ba om noe jeg ville ha, håper jeg å få det.

- Den troen høres riktig egoistisk ut. Tør jeg spørre hva du ville ha nå?

- Ja! Spør en gang til, du! Nei, altså, religion opptar meg.

- Var det derfor du reiste rundt i kirker med julebudskapet før jul?

- N-n-nei. Men jeg er glad jeg gjorde det. Jeg skjønner bare ikke hvorfor benkene i kirka må være så vonde å sitte på, det er jo flere som går fordi de får vondt i ryggen enn det er folk som sovner? Nei, Gud er voldsomme greier. Jeg er også laget av Vårherre.

Det blir stille høytid rundt bordet. Så sier han at han liker salmer. Og synger. Høyt.

Ravnungane ropar og du gjev dei mette .

- Jeg ser dem ofte, ravnene, når jeg kjører opp Eksingedalen til garden min, der flyr de i skodde og regn. Ravnene, vet du, de flyr liksom over søppelplasser og myrhull og bringer død og fordervelse. Sånt rykte er lett å få på seg.

Så ser han ut vinduet igjen. Det er mørkt ute. Utsikten dårlig. Gjenskinnet passe dust.

- Hva ser du nå, da?

- Kanskje det var noen der ute...eller kanskje jeg har fin profil.

- Ja, kanskje du har det.

Så kommer latteren fra magen til Eikemo.

- Du, sier han, har du lagt merke til disse trendy spradebassene overalt?

- Ja, men sprader ikke du også?

- Jeg har altså jugd mye, men jeg får si ifra ut fra de forutsetningene jeg har. Jeg vil ikke oppfattes som en surmaget mann, altså.

- Snart får du kritikker for rollen din som Arnolphe. I sommer skrev Aftenposten at sommershowet ditt var som en suppe garnert med hår. Gruer du deg?

- Skrev de det, ja? Det er vanskelig å renvaske seg fra trykksverten. Jeg regnes liksom for å være en mangslungen karakterskuespiller. Skal jeg være det, eller vil kritikerne jeg skal sludre og være litt sjarmerende? Jeg tok ikke livet av meg etter de kritikkene i sommer, men jeg brukte tolv dager på å omarbeide stykket. Det er faen ikke lett.

- Nå høres du surmaget ut.

- Ja, jeg er en fæl fyr, jeg, skjønnar du .

Han tenker litt, Jon Eikemo, så retter han opp siste setning til:

- Grei nok.

En grei nok silkestril som har byttet personlig pronomen fra «eg» til «jæi». En vestlandsfanden, sier de, hva nå det skulle være.

- Bondefulhet på vestkanten, det er vel det det er. Hvis jeg spør om du vil bli med hjem og se platesamlinga mi, for eksempel...

Det er seint. Glassene tomme. Og blikket blankt.