Latter etter ondskapen

Gunnar Kopperud (52) har skrevet av seg ondskapen, puttet den mellom to permer og kalt den «Lysets tid». Nå skal han le.

- «Man får inntrykk av forfatteren som en mann som kveler enhver latter med sitt alvorlige blikk», skrev en kritiker om meg. Jeg blir lei meg når jeg leser slikt. Jeg som danser hver morra her til Tower of Power, som springer og speller!

Vi må være litt forsiktige med Gunnar Kopperud nå. Han har rundt femti reportasjereiser til krigsområder i Afrika bak seg. Nå er han nettopp tilbake fra Sudan. Han sier han har åpen hud og at han har blottet seg for folk og fe med boka si på samme tid. Vi må trå forsiktig, men det er han selv som kler seg naken med undrende blikk under buskete øyenbryn. Han spør mye. Kanskje er det magistergraden i filosofi, eller kanskje er det undringen over alle menneskene han har møtt. Han bor i ei hytte med bøttedo, med havgløtt og ennå grønn vegg av tungt løvverk. Om kveldene rusler han ut på verandaen med et glass rødvin, røyker litt, tar frem verdenskartet og tegner pilerø- dit og dit og dit! Skal han dra.

- DU HAR SKREVET EN BOK OM ONDSKAPEN som trår frem i oss under en krig. Er dette en bok du måtte skrive etter reportasjereisene dine til krigs og katastrofeområdene i Afrika?

- Ja, jeg har sett mørket. Jeg tror jeg har skrevet det av meg nå, den neste boka blir lys og fylt av humor. Jeg har ingen problem med å forestille meg volden. Ondskapen er der, det er ikke tvil om at den er der. Av og til kan jeg kjenne krefter som vil meg vondt når jeg går inn i et rom. «Lysets tid» er historien om de tre ungguttene Dieter, Manfred og Markus som ble sendt til Østfronten, som drepte mens musikken og musklene vokste i dem. Etter nederlaget i Stalingrad havner de i krigsfangenskap i Baku. Siden må de leve med det mørket krigen åpenbarte i dem.

- Du beskriver voldutøvelse som en sanseløs nytelse, hvordan greier du det?

- Jeg skriver for hånd. Språket er et håndverk jeg er stolt over, plutselig er en setning på plass, du begynner å le eller gråte. Da skjer det noe. Språket akselerererø- høres dette blærete ut?

- JEG FORESLO FOR FORLEGGEREN at vi kunne skrive små meldinger i margen til leseren: hold ut nå, bare femten sider igjen. Jeg tenker på at barna mine skal lese dette. Heldigvis er de voksne nå. Jeg husker da datteren min skulle lese det erotiske kapitlet i den forrige boka mi. Jeg skrev om en båtreise på Kongo, en mann på min alder ville jo lyve om han ikke fortalte om det sensuelle og erotiske Afrika. Det tok fullstendig av i det kapittelet. Det var like flaut da datteren min leste det som da hun tok meg på fersken da jeg glodde på et badedraktprogram på TV2.

- Du har fått fine kritikker for boka di, men du ble slaktet i Dagbladet. Hva betyr anmeldelsene for deg?

- Selvfølgelig bryr man seg om kritikkene! Du blotter degø- se her er jeg! Hvem som helst kan dolke deg hvor som helst. Har jeg skrevet noe som rører ved mennesker og får dem til å tenke, er det jo for godt til å være sant!

- HVORFOR OPPSØKER DU KRIG og nød, gang på gang?

- Jeg vet ikke hvorfor. Midt i krigssonen kan jeg oppleve en ro, virkeligheten forsterkes, alt er intenst og jeg lever så til de grader. Og så forstår jeg mer for hver gang jeg drar tilbake. Jeg har hatt søvnproblemer og følelsen av at det ville være farlig å sove. I perioder har jeg ikke kunnet legge meg på sofaen uten å ha mareritt. Da ungene var tenåringer greide jeg ikke si ha det til dem uten å få et indre bilde av dem lemlestet. Ja, du kan jo spørre meg om hvor ansvarlig det var å dra slik med ansvar for to barn.

- Men du reiste likevel?

- Ser duø- nå skjelver jeg. Hvordan jeg kunne gjøre det, greier jeg ikke svare på. Det har vært dypt uansvarlig. Men jeg gjorde det og forsikret meg hos gribbene, det er vel jeg som har betalt hele Storebrand-bygget i Oslo.

- VILLE DU BINDE DEG TIL EN som reiste hele tiden?

- Under en afrikansk krig forelsket jeg meg en gang i en afrikansk kvinne. Oj, hun hadde temperament. Da jeg dro satt jeg på flyet og gråt i ti timer. Flyvertinnene bredte ullteppe rundt meg og passet på at jeg hadde rødvin i glasset. Jeg visste ikke om jeg hadde forelsket meg i en kvinne eller en krig.

- Om Gud er allmektig, hvorfor finnes da ondskapen er spørsmålet i boka. Hva er ditt forhold til Gud?

- Jeg regner meg som religiøs, men jeg har vanskelig for å godta det kristne gudsbegrepet. Jeg har vanskelig for å finne gud i en krig, samtidig er det hos de menneskene som har lidd mest, det er lettest å finne Gud. Jeg er fortsatt på leting. Jeg har lett så langt som til Tibet-buddhismen, men det er ikke mitt kulturelle uttrykk. Nå skal jeg i ørkenen med en islamsk sufi-mystikker. I sufismen er målet å kvitte seg med alt det menneskelige.

- Hva vil du kvitte deg med da?

- Denne hytta er skrittet før jordgammen. Jeg har ikke hus lenger, de store regningene kommer ikke lenger, hvor de er, vet jeg ikke. Jo lenger bort jeg kommer fra de materielle tingene, jo friere føler jeg meg.

- Du sier du har «åpen hud» når du har vært ute og reist. Hvordan er man når man har åpen hud?

- Jeg skriver, tramper rundt, kaster opp og gråter.

- Jo lenger bort jeg kommer fra de materielle tingene, jo friere føler jeg meg, sier Gunnar Kopperud, og hevder han vil flytte inn i en jordgamme.