Latter fra et lukket rom

«Men jordens hjerte er av latter; så er også mitt...» skriver Agnar Mykle et sted i denne boka. Som består av hva? Mykles redaktør, Gordon Hølmebakk, bruker betegnelsen «brev og annen prosa», en vidtfavnende og høyst upresis avgrensing. Boka er i hvert fall egnet til å frambringe latter, ofte av kosmiske dimensjoner.

Agnar Mykle: «Mannen fra Atlantis - brev og annen prosa»
Gyldendal 194 s. Kr 240

Men man kan forstå Hølmebakks dilemma. Dette er verken diktning eller det motsatte, verken brev eller essays, verken dikt eller novelle. Og i hvert fall ikke i nærheten av noen roman, til sorg for alle de trofaste Mykle-leserne som hadde håpet på noe slikt. Kan man snakke om gonzo-brev?

Hvilken adresse?

Hvis dette er brev, hvem er de i så fall beregnet på? Brevene ble aldri sendt, uansett hvem de var stilet til. Verken Mykles mor, Harald Grieg eller likningssjefen i Asker («keiseren») fikk disse brevene dalende ned på sine skrivebord. I den grad brevene har noen mottaker, er de skrevet til Vårherre, i beklagelse, men også i takknemlighet over livets forunderlige betingelser. I mangel av noen adresse, blir de nå sendt ut til menneskeheten i sin helhet.

På side 146 i denne boka finner Mykle det på sin plass å presisere at han ikke er «sinnssyk». Det har han trolig rett i. For noen år siden oppsto en krass debatt om August Strindbergs eventuelle sinnssykdom. Argumentet for Strindbergs mentale sunnhet var at han alltid regisserte seg selv, også når han tilsynelatende oppførte seg tvilsomt. Altså, at han hadde kontroll.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det samme kan man stort sett si om Mykle. Disse fem brevene, som går over alle tenkelige støvleskaft og ofte havner hinsides alle svarte hull, er alle skrevet av en mann med kontroll over sine virkemidler. Selv om de er sterk kost, særlig i omtalen av Mykles mor, er det et element i dem som ikke er privat, som uavlatelig forvandler spesialtilfeller til allmenne fenomener.

Overdrivelsen

Som filosof er Mykle totalt usystematisk, og som en slags skrivende stand up-comedian dynger han leseren ned i verbale bløtkaker. «Det er i overdrivelsen at underholdningen ligger,» skriver han, og det forbauser ikke at han i tillegg til Mark Twain og Thomas Wolfe, er blitt dypt fascinert i møtet med Henry Millers verk. Boka er en studie i overdrivelsens edle kunst, og jeg tror det er slik man må lese Mykles kolossale supermannvurdering av sin egen betydning. Mykle er i egne øyne en blanding av Cassius Clay og Jesus, og som skribent reiser han seg i gargantuisk størrelse et sted i grenselandet mellom Friedrich Nietzsche og Harald Heide Steen jr.

«I kunsten spør man ikke om «sant» eller «usant»; det eneste det spørs om, er, hvorvidt en ting er plausibel, d.v.s. om vi kan godta den som rimelig,» skriver Mykle. Han legger selv premissene for begrepet «rimelig» i sine brev, og det er ingen tvil om at han betrakter disse brevene som kunst. I så fall er essaykunsten den sjangeren som kommer nærmest. Mykle, i selvvalgt indre eksil, forholder seg til alt han opplever i sin hule. Verden er hans materiale, og Mykle forvandler alt han ser og opplever til myte, til symbol på noe større og viktigere enn det tilsynelatende er.

Populærkultur

Og hvor våken er han ikke? For Mykle er fortolkningen av et kulturuttrykk det som er viktig. Hans sammenlikninger er høyst originale, som når Beatles-sangen «When I'm 64» blir «vår tids Bjergpreken», eller når tegneserien «Andy Capp» er «virkelig underholdning». Side om side skriver Mykle om Odd Iversen og Jeanne d'Arc, om Ingmar Bergman og «Knøttene». Eller han gir en fremragende analyse av TV-programmet «Good Ol' Days» i et essay om underholdning, der Sissel Benneche Osvold via en form for erotisk alkymi framstår som vår tids Mona Lisa og Aktuell-fotograf Ivar Aaserud som hennes Leonardo da Vinci.

Har Mykle injurierende kraft? Utvilsomt, men sjelden noen injurierende funksjon. De voldsomme utbruddene mot moren i «Brevet til moren» eller den mildt sagt inntrengende analysen av Sissel Benneche Osvold i «Et brev om blod» forteller mest om Mykle selv, og hans uavlatelige forsøk på å finne sin egen identitet, på å definere sin egen posisjon i forhold til verden.

Verre blir det kanskje når han omtaler sin tidligere kone på side 184, men sett i sammenheng holder det når Mykle i brevet «Verden er et rasshøl!» har sett detektimen og skriver at den har «innslag av spenning, av liv og død, av kjærlighet og mord, som gjør at man heller ser dén enn leser en bok av Vesaas eller Borgen eller hvilket som helst annet rasshøl av en forfatter».

Dobbelt nobelpris

Som Mykle selv formulerer det et sted: «...skal vi le eller gråte? vri oss eller juble?» Vi skal le, og juble, og kanskje vri oss og gråte litt mens vi konstaterer at Mykles legendariske etterlatte verk ikke kommer til å fortrenge de viktigste bøkene i hans produksjon.

Disse brevene har likevel en interesse som går langt utover litteraturforskningens verden. De snakker til oss her og nå; om kunst, underholdning, verdighet, mann og kvinne, mor og sønn, økonomi, forlagsdrift, selvfølelse, identitet, være eller ikke være. Hilsen mannen som kalte seg «the greatest writer in the world», kandidat til den «dobbelte nobelpris». Så høyt la han lista, og når han er på sitt beste, glir han over med glans. Da får det ikke hjelpe at han innimellom river ned hele stativet og pløyer opp halve banen. Også det gjør han med stor bravur.