HUMOR OG TRISTESSE:Vladimir (Finn Arve Sørbøe) og Estragon (Kristian Fr. Figenschow jr.) forsøker å takle livets tomhet i Hålogaland Teaters fine versjon av «Vente på Godot». Foto: Ola Røe/Hålogaland Teater.
HUMOR OG TRISTESSE:Vladimir (Finn Arve Sørbøe) og Estragon (Kristian Fr. Figenschow jr.) forsøker å takle livets tomhet i Hålogaland Teaters fine versjon av «Vente på Godot». Foto: Ola Røe/Hålogaland Teater.Vis mer

Latter i mørket

«Vente på Godot» dyrker frem hver lille groe av humor i Becketts klassiker.

||| TEATER: Tung-lett. Tung-lett. Slik suser Hålogaland Teaters «Vente på Godot» av gårde, i en taktfast troké. Regissør Sigrid Strøm Reibo, som debuterer i Norge med Samuel Becketts klassiker, skriver i programmet om sitt anspente forhold til Beckett, helt til hun så håpet i det absurde, humoren i håpløsheten. I sin fine oppsetning legger hun vekt på nettopp spenningen mellom den eksistensielle tomheten og latteren som, av grunner som kan være vanskelige å forstå, presser seg på.

Hun dveler ved apatien og de lange pausene, men dyrker også frem hver groe som finnes av midnattssort moro, og legger til noen scener med sørgmodig slapstick. Lyset og mørket fremhever hverandre. Helheten holder humøret oppe. Publikums, altså, ikke hovedpersonenes.
  
Fødes over graven
Oppsetningen er teksttro og tradisjonell: På den mørke scenen står, som det som regel gjør, et stort, dødt tre. Fillefransene Vladimir (Finn Arve Sørbøe) og Estragon (Kristian Fr. Figenschow Jr.) venter på denne fjerne autoriteten som, når han dukker opp, skal gjøre alt godt. Tiden tilbringer de med bagatellmessige sysler som de forsøker å lade med mening. «Vi finner bestandig på noe som får oss til å tro at vi lever», sier Vladimir. Monotonien avbrytes av Pozzo (Marius Lien) og Lucky (John Sigurd Kristensen), herre og tjener, et av mange portretter av undertrykkelse og underdanighet hos Beckett.

På Hålogaland Teater er den herskesyke Pozzo langt yngre enn de tre andre, han er den mest vitale, men også hans mål og handlinger er absurde, og også han kommer til slutt til den innsikt at livet er et kort glimt mellom tomhet og tomhet. «De føder på skrevs over en grav». Pozzos ungdom antyder at dette er en innsikt som når alle, bare livet får gitt dem nok kilevinker.  

Hurtig tale
Lien har et kroppsspråk til å krepere av, men snakker for fort og for lavt. Det gjelder også tidvis de andre. Kanskje fikk Strøm Reibo noia da hun innså at forestillingen ville vare i nær to og en halv time (inkludert pause) og ba de fire raske på? Det var i så fall unødvendig, for forestillingen er aldri langdryg. Selv om Vladimir og Estragon knapt på noe punkt har krefter til å trekke munnvikene oppover, eller grunn til å gjøre det, er Sørbøes og Figenschow jr.s brede revy- og komedieerfaring merkbar.

Vladimirs stoiske silhuett og Estragons triste hundeansikt til tross: Dialogene de to imellom er som et badmintonspill på en trykkende sommerdag, utført med små, trette bevegelser, men med stor lekenhet og fullkommen timing. De danser på tå mot den store tomheten. Så kanskje rytmen i «Vente på Godot» heller bør beskrives som en jambe. Lett-tung.