Latter og lidelse

Torgeir Rebolledo Pedersens nye diktsamling er tragisk så det monner. «Han som elsket verden» er dikt om ulykkelig, selvutslettende kjærlighet.

Selv om elskeren i utgangspunktet, i det «Første stadium», er i nærheten av lykke: «Du er deilig / Jeg elsker deg på pidestall / er din gartner og din prest». Om han bare hadde nøyd seg med den ene! Men han vil elske alle. Hans kjærlighet er filantropisk, den er kolossal. Han som elsket verden er «patriot / inntil det kosmiske / Egosentrisk inntil det sentrifugale». Innerst i sentrifugen er det ingenting - det vet enhver som mestrer vaskemaskinen. Og det er som om denne elskeren uthuler, opphever seg selv til fordel for alt han elsker:

På vegne av kjærligheten
Bygd for strekk og trykk, kan
han stå og
svaie, undre seg i vinden, og
vinden
undre seg i han.

Men om hans kjærlighet er grensesprengende, den er rettet mot det fjerneste i skaperverket: «Han ser på den skakke månen / Han ser på stjernebildet som henger skjevt (---) Han rydder i Kaos», - så omfatter den sannelig også det aller minste og nære: «Pus har fått melk». Det er viktig. Dessuten, han «setter ut frokostrestene til fuglene / og middagsrestene til rottene». Rebolledo Pedersen baler med de siste spørsmål. Han grunner over livet og døden, over gåten Gud:

Han ruger på en kode
Gud glemte
Han ruger på en klode
På mysteriet Gud la
Og fløy fra
Rebolledo Pedersen er himmelvendt når det gjelder, men han er like mye på tingenes side, når pus og rotter og dagliglivet kaller. Han slipper ikke tak i sherryglasset. Og en dikter som går «rundt i Skaperverket / med sin sorg / og med sin sherry» transcenderer ikke. Ikke fullstendig.

Latter og lidelse Vi føler med denne forsmådde, ensomme, misforståtte, mistilpassede elskeren. Men det er ikke gråten som tar oss, men latteren. Han er i utakt med verden, og, på en merkelig fruktbar måte, er han i utakt med sitt eget språk. For når elskeren jamrer, så lyder det ikke som katzenjammer, men som skjønn musikk. Rebolledo Pedersen skaper et eget tvetydig uttrykk som rommer både latter og lidelse.

Jeg vet ikke om noen annen norsk dikter som ornamenterer sitt språk slik han gjør det. Han uttrykker seg økonomisk, heller noen ord for lite enn ett for mye.

Samtidig eksellerer han i språklige klangfigurer. Han lar konsonanter og vokaler gjentas og spille sammen og mot hverandre i muntre velklanger. Det er som om diktets tragiske dimensjon brytes mot dets estetiske plan. Slik kan et dikt som «Krangel» både by oss på sorg og skjønnhet, lidelse og latter:

Konkylie fant de, men kom i
krangel om suset
Til henne bruste den! Jeg er
Havets Herold
Jeg er Nå, del og drikk!
Til han suste den. Jeg er Nå,
død av dagen derpå, jeg
er mummelet etterpåkloke
eremitter
flytter inn i

Jan Jakob Tønseth Torgeir Rebolledo Pedersen: «Han som elsket verden». Dikt. Oktober. 43 s. Kr. 138. (Dagbladet 27 Juli 1993)