Latterkongen fra Lappland

Finske Arto Paasilinna er utgitt på 36 språk og har solgt til sammen 25 millioner bøker. Nå kommer han på norsk. Dermed blir Norge det nest siste landet i Europa som utgir Paasilinna. Nå er det bare Albania igjen.

Finnen Arto Paasilinna har fødselsdag. Han fyller 62 år og drikker øl, selv om klokka ikke har slått fire. Han venter vanligvis til klokka fire med å røre alkohol, forklarer han. Paasilinna røyker grønn North State uten filter, har på seg en velsittende brun dress og et sirlig knyttet rødbrunt slips.

Så langt, alt vel.

MEN ANSIKTET SER

ut som om det har lyst til å løsne på slipsknuten og slippe kroppen fri. Under en gutteaktig sveis lyser blikket som to mørke steiner på bunnen av tusen finske sjøer. Et lite skjegg står som et snauhogd stykke skog rundt den brede, rødlige kjaken, og når han snakker, dirrer hele kroppen, som om den er i ferd med å lette. Det går på et finsk som lyder som en duell med øks:

- Jeg har ikke noe problem med språk, forteller Paasilinna, gjennom sin tolk Kristen Sande. - Jeg har vært guide for to andre finner på en tur verden rundt. Vi reiste til New Zealand, over Tahiti til Los Angeles, Seattle gjennom Grønland og tilbake til Finland. Den ene kunne si «I love you», men visste ikke hva det betydde. Den andre kunne si «beer». Vi finner har ikke noe språkproblem.

- Hva med tollere og passkontrollører?

- På en sydhavsøy ble de aldri ferdig. Vi måtte innom minst ni forskjellige kontorer før vi fikk ta fly til USA. Det viste seg at de trodde vi var homoer! Ha, ha, ha. Noe slikt sier du ikke til en finne ustraffet. Men vi kom da videre...

DET ER EN

forteller vi har foran oss. Et naturtalent fra de store viddene i Lappland, født i Kittilä, vokst opp i Rovaniemi. Han har skrevet 31 romaner pluss åtte faktabøker om emner som bjørnejakt og tømmerhogst. Hans nyeste bok er rikt illustrert og handler om de over 50 husene han har bygd med sine egne never: trehus, steinhus, hus i trær og hus ved havet.

- For en finne er det en fin måte å vise manndom på å bygge et hus. Hogge tømmeret selv og snekre i vei. Man lever som man vil, men et hus må man ha. Hvis en finne reiser vekk fra Finland og glemmer å dra hjem, må han bygge seg et hus der han er.

Hver høst venter finnene spent på Paasilinnas nyeste roman. Den kommer like sikkert som frosten. Og som regel er den hylende morsom. De merkverdigste skikkelser opplever de forunderligste ting. Paasilinnas største hits inkluderer titler som «Den hylende møller», «Tordengudens sønn», «De leende kuenes sommer», «Giftkokersken», «Selvmordskollektivet», «Den heldige mannens hevn» og «De hengte revenes skog».

I en Paasilinna-roman kan alt skje. Gjennom vanvittige fyllekuler og gjennomskinnelig klarsyn, hylende galskap og fanatisk dødsdrift: Paasilinnas verden er befolket av mennesker med fikse ideer, ofte på flukt fra bånd og tvang.

- Men bak humoren ligger alvorlige temaer, sier Paasilinna. - Død, sinnssykdom, lidelse, selvmord. Jeg har ofte skrevet om verdens undergang. Men jeg gjør det med en latter. Jeg vokste opp i et krigslandskap. Familien min måtte stadig flykte. Tyskerne brente hele Lappland på slutten av krigen, på den andre siden sto russerne. Krig overalt. Fattigdommen og nøden var enorm. Jeg lyttet til tømmerhoggerne. De fortalte vanvittige historier og brukte en ekstrem overdrivelse som virkemiddel. Og humor! Hadde de ikke hatt den, ville de blitt til forlengelsen av et tau.

- Forlengelsen av et tau?

- I Finland er det et uttrykk for hva som skjer når man henger seg.

PAASILINNAS FØRSTE BOK

på norsk heter «Harens år» (1975) - et humoristisk mesterverk om journalisten Vatanan. Sammen med sin fotograf kjører Vatanen over en hare. Den brekker beinet, og Vatanen bestemmer seg for å pleie den. Som den rene Alice i Eventyrland drar han til skogs med haren, rømmer fra jobb og familie og opplever like mange selsomme ting som Odyssevs på vei hjem fra Troja. Ved bokas slutt har han vært igjennom det meste, og blir tiltalt for i alt 22 lovbrudd, det ene mer surrealistisk enn det andre.

- Vatanen slår igjen døra og går ut. Jeg var også journalist og redaktør i noen år. Før jeg skrev boka, gjorde jeg som Vatanen: Solgte båten og kjøpte ei hytte i skogen. Så skrev jeg «Harens år» på tre måneder. Den er en fortelling i slekt med den spanske pikareskromanen. Jeg får brev fra guttunger på åtte- ti år som leser den som ei eventyrlig guttebok. Men jeg har også fått et ti siders brev fra en 90 år gammel dame om at hun hadde opplevd det samme selv.

- Hva er mest absurd, fiksjonen eller virkeligheten?

- Alt jeg skriver er absurd. Jeg skrev ei bok som het «Kneggende apokalypse», om en hest som kunne snakke. Den snakket så bra at den ble valgt inn på tinget. De måtte lage en egen bås til den. Der tok den opp mangelen på kyndighet hos dem som lagde hestesko og spikret dem på. Og den fikk støtte av Senterpartiet og Sosialdemokratene. Jeg bruker fantasien, men selv det absurde må ha innslag av virkelighet for å være troverdig for leseren.

I 1990 SKREV

Paasilinna romanen «Kollektivt selvmord» (1990), om to selvmordere som møtes tilfeldig. De blir enige om å samle flere selvmordere og ta livet av seg sammen. De reiser av sted i en buss og ender på en heisatur sørover i Europa etter å ha mislyktes i et forsøk på å kjøre utfor stupet på Nordkapp.

- Finland ligger på tredjeplass i Europa når det gjelder antall selvmord, etter Danmark og Ungarn. Finland kunne vært først, men etter at jeg skrev min roman har statistikken bedret seg. Jeg fikk enormt med henvendelser. Boka gikk ut i et førsteopplag på 60000. Den var vanskelig å skrive og er ikke blant mine beste - rent litterært. Men den fikk en voldsom effekt. Den gir oppskrifter på hvordan man kan ta livet av seg, men forteller også hvorfor man bør fortsette å leve. Jeg ble ringt ned av folk som sa at jeg hadde reddet livet deres, særlig midt på natta. Jeg måtte flykte til Portugal. Jeg bygde et hus der som jeg bosatte meg i.

- Har boka slått an også utenlands?

- Ja, men verken franskmenn eller italienere, som ellers er ivrige lesere av mine bøker, forstår at det går an å skrive med humor om et slikt tema.

- Man må kanskje være finne for å klare det?

- Ja. Eller danske eller ungarer.

- Hva er det med finnene? Er de spesielt depressive?

- De er nok litt melankolske. Derfor danser de tango, sier Paasilinna. - Tango danser vi på dypeste alvor, særlig damene.

- Det går ofte voldsomt for seg i bøkene dine?

- Ja, men vi er et fredfullt folkeferd. Vi har ingen krigsgud, men vi er noen jævler til å krige. Jeg har en gåte jeg pleier å bruke nede i Europa. Hvilke var de tre eneste hovedstedene som ikke ble okkupert under andre verdenskrig? Vi regner ikke med svenskene. London, Moskva og Helsinki! Vi er fredelige. Men det finske samfunnet er hardt, og det ligger et sterkt press på finske menn. Vi liker frihet. Vi bygger hus langt fra folk. Vil helst ikke ha naboer.

- Vatanen ender opp med en halsbrekkende bjørnejakt. Har du jaktet bjørn?

- Jeg har forsøkt, men jeg har ikke sett en eneste bjørn. Jeg tror rett og slett den er redd for meg.

POPULÆR FINNE: Arto Paasilinna er Finlands mest populære forfatter. Boka «Harens år» kommer ut på Aschehoug i disse dager. Den ender i en forrykende bjørnejakt - etter en serie fantastiske hendelser. Selv mener Paasilinna at bjørnen har «fornuft og visdom».