Latterlig enkel pageturner

Et naturtalent vandrer over fjellet for å finne hjem.

LANG VANDRING: Hallgeir Opedal la ut på vandring fra huset sitt i Oslo til hjemstedet Odda. Resultatet har blitt en pageturner, mener anmelderen. Foto: JAN ALSAKER / SAMLAGET
LANG VANDRING: Hallgeir Opedal la ut på vandring fra huset sitt i Oslo til hjemstedet Odda. Resultatet har blitt en pageturner, mener anmelderen. Foto: JAN ALSAKER / SAMLAGETVis mer

«Etter mi meining er Hallgeir Opedal eit journalistisk naturtalent», skrev Øyvind Madssen, hans første arbeidsgiver, da han skulle gi den unge mannen en attest som kunne vifte ham forbi køen av toppkandidater til journalistutdanningen.

Og det har Opedal vist at han er, men holder det journalistiske talentet til en hel bok? Særlig når boka er en samling tekster allerede publisert i Dag og Tid?

Ja, det holder til denne boka. Den er en upretensiøs og rikt variert hybrid av reiseskildring, anekdoter og essayistikk, med en latterlig enkel dramaturgi som likefullt klarer å gjøre teksten til pageturner.

Det flyter

Opedal bestemte seg for å gå til fots fra Smestad i Oslo til Odda i Hardanger. Det bærer gjennom Lier og Drammen, Kongsberg, Notodden og Vinje, før han stiger opp til Hardangervidda og så ned til Røldal og Hildal.

På veien får vi høre om hans dramatiske fall fra en hotellbalkong syv etasjer over bakken på Ibiza, om gnagsår og tyngende ryggsekk, om barndomsvenner og gamle onkler, om bygninger langs veien, klyngetun og utelamper, vasskraftutbygging og smelteverk, utplanting av sitkagran, vennligsinnede bilførere som tar med ryggsekken noen strekk, ordknappe lokale skikkelser og den ubetalelige legen Konrad Ofte, en sympatisk kverulant med mange snodige tips.

Vi møter Vinje, Vesaas og Hauge, vi dukker ned i kaldt fjellvann og spiser lettvintmat i campinghytta. Det er asfalt og tunneler, men også avstikkere til gamleveien, tankesprang og digresjoner. Det flyter, og vi henger gladelig med.

Spikke noter

Bakerst i boka kommer det 20 sider noter, av den sorten som utfyller teksten med mer-informasjon. Kanskje disse kom til under overgangen fra avisartikkel til bok, men de fleste av dem burde vært integrert i hovedteksten.

Det er noe uklart med statusen i sånne noter: Er de ikke viktige nok til å bli med i selve boka, bør de kanskje ikke være med? Har ikke forfatteren giddet å ta seg bryet med å spikke dem til for å innpasse dem i helheten?

Heim til døden

Underveis trekker han stadig fram en sang han har hørt Elias Akselsen synge på svensk: «Jag är på vandring genom livet, jag är på vandring till mitt hem». Det er uklart om Opedal er klar over at dette opprinnelig er en av de store klassikerne i amerikansk folkemusikk, Wayfaring Stranger – «framandkar på veg». Det blir iallfall aldri sagt i boka.

Det er også lenge uklart om vandringsmann Opedal har tatt poenget med at heimen sangen handler om, er døden. Mot slutten skjønner vi at han har skjønt det, og de siste scenene fra Hildal der han regner opp levende og døde mens han undrer seg videre rundt selve begrepet «heim», er svært gode.

Man kan innvende at det er litt for tett med godtkjøpsfilosofiske selvsagtheter i boka, men digresjonene er alltid fine. Kanskje akkurat slik livet er.

En fordringsløs bok, vel verdt tiden den tar.