Latterlig om husmødrene

Fornøyelig femtiåring som forarget samtida. Er boka relevant i dag?

BOK: Eva Ramm ble kjendis over natten da hun i 1958 utga «Med støv på hjernen». Romanen er en lystig samtidskomedie som harselerer over husmorrollen, og var raskt oppe i 55 000 solgte eksemplarer. Året etter ble boka filmatisert. 700 000 så filmen den første høsten.

Nå kommer femtiårsjubilanten i ny utgave, med opprinnelig omslag og forord av Andreas Hompland. Pressestoff fra utgivelsesåret og bilder fra filmen er også med.

Boka kom ut i husmorens gullalder. I 1960 var over 55 prosent av norske kvinner registrert som husmødre. Jamfører man at antallet hushjelper var sunket fra 130 000 i 1930 til 15 000 i 1960, har man noe av forklaringen på suksessen: Det var mange slitne, frustrerte husmødre som kjente seg igjen i historien om Randi.

Randi er gift på tiende året, har to gutter og bor i en drabantbyblokk. Den ekteskapelige romantikken er fordunstet, og husarbeidet sliter henne ut. Hun baker, stopper og strikker, og holder alt skinnende rent og blankt. Den indre husmorjustisen i blokka er streng og angiver-iveren stor. Også Randi fnyser av dem som kjøper klær eller bakverk.

Som Edna, Randis beste venninne. Edna blåser i husarbeidet, tørker aldri støv – det vet Randi som tar stikkprøver med fingeren – konsentrerer seg om mann og barn og foreningsarbeid. Edna advarer Randi: Snart vasker du mannen ut av huset og inn i armene på en annen kvinne! Og det skrekkelig skjer. Slangen i husmorparadiset, fru Helgesen, legger sin elsk på Randis mann, Gunnar.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ikke alle var begeistret for boka. Husmorforbundet mente Ramm latterliggjorde husarbeidet. I årevis hadde de slåss for husmoren som «hjemmearbeidende» og ikke «hjemmeværende». De hadde kjempet for husmorvikarer, husmorlønn og tekniske hjelpemidler: «Alt sammen ting som sparer oss husmødre for en masse slit og gir oss overskudd av tid og krefter, som kan brukes til noe mer verdifullt, for eksempel en god gammeldags storrengjøring», sier Randi – en uttalelse som speiler samtidas forundring over at husmoren stadig var like utslitt, til tross for nyvinninger som støvsuger.

Kvinnebevegelsen ergret seg også over boka: Godt at Randi etter hvert gjør opprør, og at boka forfekter at husmoren skal senke kravene. Men ikke for å underholde mannen! som er enden på visa i Ramms bok. Mannlige lesere var derimot strålende fornøyde. Ramm fikk takkebrev fra menn som blåste i stivede gardiner, og som mente kona var besatt av hjemmets plikter. Og altså ikke av ham. Husets gudinne Gunnar vil ha en kone med krefter igjen til sengekos, men Randi vil ikke fire på husmormoralen. Hun er en søt hustyrann og tenker om mann og barn: «En storartet oppdragelse har de fått, alle tre.» Samtidig sukker hun over at Gunnar ser henne som en mor og tenker på gamle dager «da jeg var kvinne. Nå vet jeg snart ikke om jeg har noe kjønn i det hele tatt.»

Hadde Randi fått tipsene fra «Bryllupsboka» kunne ting gått bedre. I boka fra 1964 frarådes kvinnen å møte mannen ved frokostbordet «med utgåtte tøfler og en halvsnusket badekåpe.[…] for husk – det inntrykket mannen forlater hjemmet med, det følger ham hele dagen. Og kanskje møter han på sitt arbeidssted unge, fikse og velkledde kontordamer som mer enn gjerne vil innlede en liten flirt […] Ta heller ikke imot ham i en flekket formiddagskjole eller skittent forkle, heller ikke med nylonstrømper hvor maskene løper i lange striper […] Ta på en pen kjole og et rent forkle, litt pudder i ansiktet så det ikke skinner, og et strøk med leppestiften, så er De klar til å ta imot ham, frisk og opplagt når han kommer inn av døra.»

Relevant i dag? Mye er med andre ord forandret. I dag er det ingen som vil at du skal stelle hjemme hele dagen, lappe, pusse og vaske. Men Randis strev, «kampen mot støvet som faller og faller», er gjenkjennelig. Hun har sin svarteste dag da fru Helgesen rister tepper over hennes nyvaskede vinduer. Alt blir «ødelagt, spolert på et øyeblikk». Her er vi ved husarbeidets kjerne, som dessverre ikke har endret seg siden 1958.

Simone de Beauvoir sammenliknet husmorens uendelighetsarbeid med Sisyfos steinrulling og mente det hadde islett av sadomasochisme. Selvplaging. Fremdeles plager kvinner seg selv med å gjøre mesteparten av husarbeidet; omtrent tre ganger så mye som menn, ifølge en undersøkelse fra 2007. Så «husmorsak» er fremdeles er kvinnesak.

Mer overraskende er det kanskje at mange kvinner i dag foretrekker, som Randi, husarbeid framfor sex, i alle fall hvis vi skal tro en undersøkelse gjort blant britiske kvinner. Vi lover å rydde mindre og pule mer, skriver Anne Lindmo og Helle Vaagland i «Heia mamma». Boka kom i fjor og tyder på at tematikken i Ramms roman ikke er steindød.

Husmortida er et historisk unntak. Kvinner har stort sett alltid har hatt både omsorg- og forsørgeransvar: «Alt frå dei tidligaste steinaldersamfunna syner forskningen at kvinnene truleg skaffet meir av levebrødet gjennom si sanking enn det mennene gjorde når dei gikk på jakt», skriver Anna Avdem i boka «Husmorparadiset».

Ramm selv har kalt tida en flau epoke, der kvinner tok feil av sine evner og oppgaver. Energien brukt på rengjøring virker i dag absurd, men blar man i husmødrenes bibel fra den gang, «Husmorboka», viser det seg at Randi følger anbefalingene. Smitte skulle vaskes ut. Det betydde støvtørking hver dag. Tørke over gulvene hver dag og skikkelig vask hver fredag. I tillegg til hovedrengjøring et par ganger i året. Men det var også kritiske røster i femtitallssamfunnet. Marie Takvam hevdet i Dagbladet i 1957 at renhetsidealet forkvaklet livet til husmødrene.

Pendelen svingte etter hvert bort fra husmorstrevet. I dag er visstnok nordmenn blant dem som gjør minst husarbeid, og kunnskapene til den spesialiserte husmoren er i ferd med å gå tapt. Det er ikke lenger gjengs å beherske sying, safting og grovere matlagning. Randi slakter en hel gris og får syltelabber, leverpostei, medisterkaker, ribbe og koteletter på glass. Det er imponerende.

Det siste tiåret har hjemmet riktignok fått nye våpendragere, som Nigella Lawson og den amerikanske professoren Cheryl Mendelson. Sistnevnte skrev i 1999 en bestselger som minner om «Husmorboka». Her framhever hun at husarbeid er noe av det hyggeligste, mest betydningsfulle og minst fremmedgjørende arbeid man kan ta fatt på.

«Med støv på hjernen» er en sjarmerende klassiker; kjapp i replikken, vittig og ironisk. Men boka er mer enn bare fornøyelig lesning: Den er kulturhistorie, kvinnehistorie og et fascinerende tidsdokument.

Maja Troberg Djuve er bokanmelder i Dagbladet

Edna,