Latterlig påskekrim

Ingenting er så gravalvorlig at det ikke inneholder et element av humor, sa Elsa Lystad ganske riktig på tv forleden.

Mye moderne krim er for eksempel kjennetegnet av beksvart latter, ikke minst på film. Regissører som Quentin Tarantino («Pulp Fiction», «Jackie Brown») og Oliver Stone («U-Turn») har langt på vei klart å omsette den mørke tonen fra thrillere av moderne forfattere som Elmore Leonard og kjørt latter som virkemiddel helt ut til kanten av stupet. Og de har uten tvil fått mange disipler på begge sider av Atlanterhavet.

  • Trenden har dype aner. Nylig ble regissøren Roland Wests kultfilm «The Bat Whispers» (1930) nylansert på video i sitt nyskapende widescreenformat: en kostelig, gotisk krim full av slapstickeffekter, en film som med sin lysteknikk pekte fram mot noirbølgen ti år seinere, og som med sin superskurk skal ha inspirert Bob Kane til å skape Batman i 1939.
  • Dagens svarte humor er betydelig mer blodig og direkte. Den spenner fra filmer av typen «Skrik», en blodig metafilm om kunsten å lage en grøsser, til gangsterparodiske filmer som «Suicide Kings» eller «Analyze This». Videofavoritten «Very Bad Things» kan på ett nivå leses som en skildring av mannskultur på de villeste avveier, og i «Divorcing Jack» er paradoksene ved konflikten i Nord-Irland gjenstand for den grimmeste raljering. I «The Big Lebowsky» er mørk humor forvandlet til poesi, mens «Lock, Stock & Two Smoking Barrels» er et eksempel på at britiske gangsterfilmer kan utspilles som komedier i den mest fortreffelige cockneystil. Og norsk postvesen blir aldri helt det samme etter «Budbringeren».
  • Filmer som dette er på ett nivå produkter av den ironiske tidsalderen, preget av en generasjon som skyr sterke følelsesuttrykk og som setter anførselstegn rundt ord som «ekte» og «alvorlig». På den andre siden er svart humor et kjennetegn også for gresk heltediktning, norrøne sagaer og ikke minst Shakespeare og hans samtidige. Ansikt til ansikt med livets (og dødens) omstendigheter, kan latteren være et brukbart vern. Latter gjør sterk, eller for å si det med den italienske dikteren Giacomo Leopardi: «Den som har mot til å le, behersker verden i nesten like stor grad som den som er rede til å dø.»